“Jeg ringer ambulanse.”
“Nei.”
“Du besvimte.”
“Jeg vet det.”
“Du trenger en lege.”
“Gi meg et øyeblikk.”
Jeg presset meg opp på den ene albuen.
Han la en hånd bak skulderen min uten å dra meg noe sted.
“Sakte.”
“Hvor er han?”
“Slavisk?”
Jeg nikket.
“Borte.”
Jeg så mot den åpne døren.
“La ham forbli borte.”
Sergei studerte meg.
“Jeg tror fortsatt—”
“Ingen ambulanse.”
“Natasha.”
“Nervene mine sviktet. Det er alt.”
Jeg satt mot veggen.
Ingen av oss snakket på flere minutter.
Så så jeg på ham.
“Hvorfor sa du det ikke til meg?”
Øynene hans fyltes av forvirring.
“Fortelle deg hva?”
“Om den natten.”
“Jeg prøvde.”
“Nei. Du sa du ikke husket.”
“Fordi jeg ikke gjorde det.”
Stemmen hans ble hes.
“Det gjør jeg fortsatt ikke.”
Jeg stirret på ham.
“Jeg husket at jeg ankom samlingen. Jeg husket Misha. Jeg husket at folk presset meg til å drikke. Etter det…”
Han ristet på hodet.
“Ingenting.”
“Du mistenkte det aldri?”
“Jeg mistenkte alt.”
“Hva betyr det?”
“Det betyr at jeg ikke stolte på meg selv.”
Han satte seg på gulvet rett overfor meg.
“Du så en annen kvinne ved siden av meg. Jeg våknet og så det du så. Hva skulle jeg si? At det ikke kunne ha skjedd fordi jeg var et godt menneske?”
“Ja.”
Han smilte nesten, men det var for mye smerte i ansiktet hans.
“Det var ikke bevis.”
“Du kjente deg selv.”
“Jeg trodde jeg gjorde det.”
Blikket hans møtte mitt.
“Men jeg hadde ingen minner. Jeg var livredd for at jeg skulle overbevise deg om at jeg var uskyldig og senere oppdage at jeg ikke var det.”
Det svaret gjorde vondt på en helt annen måte.
“Du lot meg gå fordi du var redd for å lyve.”
“Jeg ba deg om å bli.”
“Du stoppet.”
“Du hadde allerede bestemt deg.”
“Jeg var tjue.”
“Jeg vet det.”
“Du burde ha kjempet hardere.”
“Jeg vet det.”
Ordene kom ut nesten uhørlig.
I tjue år hadde jeg forestilt meg hundre versjoner av den samtalen.
I ingen av dem hadde jeg vurdert at vi begge kunne ha snakket sant.
Jeg tørket ansiktet.
“Hvordan kunne noe så dumt ødelegge så mye?”
Sergei så mot døren Slava hadde forsvunnet gjennom.
“Fordi noen ønsket det.”
Setningen lå mellom oss.
Så kastet han et blikk på metallboksen.
“Du spurte meg om det.”
Jeg fulgte blikket hans.
Smykkene.
Det føltes som et artefakt fra et annet menneskes liv.
“Ja.”
Jeg reiste meg opp.
“Fortell meg.”
Sergei plukket opp esken og børstet støv av lokket.
“Onkelen min ga meg de delene da vi var gift.”
“Til deg?”
“Han ba meg gi dem til deg.”
Jeg stirret.
“Hvorfor?”
“Han elsket deg.”
“Han kjente meg knapt.”
“Han visste nok.”
Sergei smilte svakt.
“Onkel Pyotr fikk aldri en datter. Etter at vi giftet oss, begynte han å omtale deg som en når du ikke var der.”
Halsen min strammet seg.
“Hva er dette?”
“Familiesmykker.”
Han åpnet esken.
“Noen biter hadde blitt gjemt av bestemoren hans i en periode da familien mistet nesten alt. De overlevde fordi noen skjulte dem.”
Jeg tok på en av ringene.
“Og Pyotr ville at jeg skulle få dem?”
“Ja.”
“Hvorfor gjemme dem i en vegg?”
Sergei så flau ut.
“Den delen var meg.”
“Selvfølgelig var det det.”
“Jeg var ung.”
“Du var dum.”
“Ekstremt.”
For første gang den dagen passerte noe som lignet varme mellom oss.
“Jeg planla en overraskelse,” fortsatte han. “Jeg laget en åpning i veggen, la boksen inni, forseglet den, og risset meldingen over den.”
Jeg stirret på ham.
“Meldingen var en markør?”
“Og en erklæring.”
“Du gjemte smykker bak et kjærlighetsbrev og dekket begge med tapet.”
“Når du beskriver det slik, innrømmer jeg at planen manglet effektivitet.”
En latter slapp ut av meg før jeg rakk å stoppe den.
Sergei smilte.
Så forsvant smilet.
“Jeg tenkte vi skulle pusse opp det rommet sammen en dag. Du ville finne meldingen, så boksen.”
“Men vi skilte oss.”
“Ja.”
“Hva sa Pjotr?”
“Jeg fortalte ham det ikke med en gang.”
“Hvorfor?”
“Jeg skammet meg.”
Sergei så ned.
“Jeg trodde jeg hadde ødelagt ekteskapet mitt.”
Etter hvert nådde rykter Pjotr om at jeg skulle gifte meg med Slava.
Sergei fortalte ham endelig alt han trodde hadde skjedd.
Pyotr lyttet.
Så, ifølge Sergei, så han på nevøen han hadde oppdratt og sa bare én setning.
“Lev med det.”
Sergei gjorde det.
I tjue år.
Jeg lukket smykkeskrinet.
“Var det hans siste spøk å etterlate meg huset?”
“Kanskje.”
“Du ga opp kravet ditt.”
“Han ba meg om det.”
Jeg så skarpt på ham.
“Når?”
“Før han døde.”
“Han visste det?”
“Han visste at smykkene fortsatt var gjemt der. Han visste at budskapet var der også.”
“Så han ordnet dette.”
Sergei trakk på skuldrene.
“Onkel Pyotr likte å få folk til å løse sine egne problemer.”
