Under kjøreturen tilbake til byen hørte jeg knapt Slava.
Tankene mine vendte stadig tilbake til smykkene.
Hadde Sergei kommet for å lete etter den?
Hadde historien om brevene vært en dekke?
Kanskje hadde han forventet å hente den skjulte boksen, funnet meg stående inne i huset, og bestemt seg for at han ikke kunne begynne å rive i veggen uten å forklare seg.
Hvis smykkene tilhørte Pyotrs familie, tilhørte de moralsk sett Sergei.
Jeg måtte returnere den.
Problemet var at jeg ikke hadde noe telefonnummer.
Ingen adresse.
Ingenting.
Da vi kom til leiligheten vår, åpnet Matvey døren.
Han var atten og hadde nylig oppdaget den spesielle selvtilliten unge menn får i det øyeblikket voksenlivet blir teknisk offisielt.
“Du er allerede tilbake?”
Slava slapp to poser i gangen.
“Du burde være takknemlig. Noen dager til, så hadde vi dratt deg ut dit for å jobbe.”
“Jeg er begeistret.”
Matvey begynte å gå mot rommet sitt.
ropte Slava etter ham.
“I det minste er vi her for å hindre deg i å ta med tilfeldige jenter inn i leiligheten.”
Matvey stoppet.
Han så over skulderen.
“Interessant person å høre det fra.”
Slavas kropp stivnet.
“Hva skal det bety?”
“Ingenting.”
Matvey forsvant inn på rommet sitt og lukket døren.
Jeg så på mannen min.
Han så bort først.
På den tiden trodde jeg Matvey bare var sarkastisk.
Senere skulle jeg huske skyldfølelsen i sønnens øyne.
Jeg tok reisevesken inn på soverommet vårt, fjernet metallboksen og gjemte den dypt inne i garderoben min.
Så satte jeg meg på sengekanten og søkte på sosiale medier etter Sergei.
Det tok nesten en time.
Kontoen hans så nesten forlatt ut.
Det var få fotografier og knapt noen nylige innlegg.
Likevel var det ham.
Eldre.
Flere linjer rundt øynene.
Samme uttrykk.
Jeg stirret på meldingsvinduet lenger enn nødvendig.
Så skrev jeg.
Sergei, det er Natasha. Jeg fant noe jeg tror tilhører deg. Jeg må gi den til deg så snart som mulig. Vennligst ring meg.
Jeg la til nummeret mitt.
Så trykket jeg send.
I det øyeblikket meldingen forsvant fra skjermen min, krøp skyldfølelsen oppover ryggen min.
Jeg kontaktet min tidligere ektemann bak ryggen til min nåværende ektemann.
Grunnen var uskyldig.
Det visste jeg.
Likevel har hemmelighold en fysisk tyngde.
Matvey dukket opp i døråpningen.
“Jeg skal overnatte hos en venn i natt.”
Jeg så på ham.
“Alt i orden?”
“Ja.”
Svaret hans kom altfor fort.
“Hold telefonen på.”
“Det skal jeg.”
Han nølte.
“Mamma?”
“Ja?”
Han så ut som om han ville fortelle meg noe.
Så ristet han på hodet.
“Ingenting.”
Etter at han hadde gått, gikk Slava inn på kjøkkenet.
“Hva snakket dere to om?”
“Hvorfor kranglet dere tidligere?”
“Far-sønn-greier.”
“Hva slags?”
“Han begynner å bli respektløs. Jeg minnet ham på hvem som styrer denne familien.”
Jeg så på mannen min lenge.
Så begynte jeg å tørke av benken.
“Siden ferien vår tydeligvis har blitt en hjemmeværende oppussingsferie, kanskje jeg skal rydde.”
Slava lyste plutselig opp.
“Jeg har tenkt.”
“Det er lovende.”
“Hvorfor reiser vi ikke likevel?”
Jeg kastet et blikk på ham.
“Hvor?”
“Hvor som helst. Du kjenner Svetlana på reisebyrået. Ring henne. Kanskje det er en siste-liten avtale.”
Svetlana.
En kvinne jeg hadde kjent i årevis.
Jeg ringte henne den ettermiddagen.
Hun hørtes begeistret ut over å høre fra meg.
Som flaksen ville ha det, hadde hun en rabattert pakke tilgjengelig: et vakkert hotell, en suite med to rom, fjellutsikt.
Da jeg fortalte det til Slava, smilte han.
“Ser du? Jeg sparte ferien.”
Svetlana trengte passene våre for å forberede dokumentene.
Slava meldte seg frivillig til å ta dem.
Jeg tenkte ikke noe over det.
Den kvelden bestemte jeg meg for å besøke lillesøsteren min, Anya.
Hun bodde på andre siden av byen og hørtes merkelig nervøs ut da jeg ringte.
Da jeg ankom, oppdaget jeg hvorfor.
Det var en mann.
Ikke fysisk i leiligheten, men veldig mye i tankene sine.
Han het Nikolai.
Han hadde nylig blitt overført til arbeidsplassen hennes etter å ha flyttet tilbake til området.
Hans kone hadde dødd to år tidligere, og han oppdro en to og et halvt år gammel sønn alene.
Anya var tretti og hadde brukt år på å si at hun heller ville være alene enn å bygge et liv med feil person.
Nå satt hun overfor meg og rødmet som en tenåring.
“Han inviterte meg til middag,” innrømmet hun.
“Og?”
“Jeg vet ikke.”
“Du liker ham.”
“Det er ikke problemet.”
“Hva da?”
“Den lille gutten.”
Hun vred fingrene rundt håndtaket på koppen.
“Hva om han ikke aksepterer meg? Jeg vet ingenting om barn.”
Jeg lo lavt.
“Du vil lære.”
“Tror du virkelig det?”
“Du elsket moren vår.”
Anya smilte.
