Om årene da Slava og jeg faktisk hadde vært lykkelige, fordi jeg nektet å skrive om alt bare fordi jeg nå visste slutten.
Det hadde vært vanlige gode dager.
Familiebursdager.
Skoleforestillinger.
Ferier.
Tåpelige diskusjoner.
Delte måltider.
Et ekteskap kan inneholde ekte lykke og likevel være bygget på en løgn.
Begge deler kan være sant.
Sergei ba meg aldri late som noe annet.
Det hjalp.
En kveld dro vi sammen tilbake til Pyotrs hus.
Renoveringen forble halvferdig.
Den skadede inskripsjonen var fortsatt knapt synlig.
Jeg sto foran den lenge.
“Jeg prøvde å ødelegge den.”
Sergei nikket.
“Jeg la merke til det.”
“Var du sint?”
“Nei.”
“Hvorfor ikke?”
“Du trodde det var en løgn.”
Jeg tok på den grove pussen.
“Jeg beklager.”
“For å skrape en vegg?”
“For at jeg ikke trodde på deg.”
Han ristet på hodet.
“Du trodde på det du så.”
“Du trodde på det også.”
“Det er tragedien.”
Vi sto skulder ved skulder.
Så stakk Sergei hånden i lommen og la en liten meisel på bordet.
Jeg stirret.
“Hva er det der?”
“Ingenting.”
“Du skal ikke skjære inn enda en beskjed i dette huset.”
“Jeg vurderte å rette på den gamle.”
“Absolutt ikke.”
Han smilte.
“For resten av livet virker det fortsatt riktig.”
Jeg kastet en klut på ham.
Det var første gang vi lo sammen uten at sorgen satt rett mellom oss.
Måneder gikk.
Skilsmissen ble endelig.
Leilighetssituasjonen ble løst.
Livet forenklet seg på den måten det noen ganger gjør etter en storm—sakte, uten å annonsere øyeblikket da overlevelse igjen blir rutine.
Sergej bodde da i Nizjnij Novgorod og hadde gjort det i mange år.
Da han til slutt spurte om jeg ville vurdere å bygge et liv der sammen med ham, gjorde han ikke spørsmålet romantisk.
Han var forsiktig.
“Det er ingen tidsfrist.”
“Jeg vet det.”
“Du skylder meg ikke tjue år.”
“Jeg vet det.”
“Du skylder meg ingenting.”
“Jeg vet det.”
Han rynket pannen.
“Kan du slutte å si at du vet?”
“Nei.”
Jeg flyttet.
Ikke med en gang.
Ikke hensynsløst.
Men jeg flyttet.
Matvey overrasket meg mest.
Han hadde søkt på skoler, og et av programmene han ønsket seg var tilfeldigvis i samme by.
Da han ble akseptert, kunngjorde han at universet hadde løst våre logistiske problemer.
“Du bor sammen med Sergei,” sa han. “Jeg skal bo på sovesalen. Vi ser hverandre når vi vil. Alle vinner.”
“Du er uvanlig glad for at moren din skal flytte inn hos sin første ektemann.”
Matvey gliste.
“Min nye gamle stefar.”
“Ikke kall ham det.”
Han kalte ham det i flere måneder.
Sergej lot som han hatet det.
Det gjorde han ikke.
Et år etter at jeg først låste opp Pyotrs arvede hus, så livet mitt ikke ut som jeg kunne ha forutsett.
Jeg bodde i en vakker gammel by ved siden av mannen jeg en gang trodde jeg aldri ville snakke med igjen.
Matvey var i nærheten og ble mer selvstendig for hver uke.
Anya og Nikolai var fortsatt sammen.
Den lille gutten hun hadde fryktet aldri ville akseptere henne, hadde raskt bestemt seg for at hun tilhørte ham, og krevde ofte hennes oppmerksomhet med den selvtilliten bare småbarn har.
Selv Pyotrs hus overlevde.
Vi rev den ikke.
Vi dekket det ikke med murstein.
Vi reparerte det som trengte reparasjon, restaurerte de utskårne listene, byttet ut skadet gulv og bevarte så mye av den opprinnelige karakteren som mulig.
Sergei insisterte på at huset var mitt.
Jeg insisterte på at det var absurd.
Til slutt behandlet vi eierskap mindre som en juridisk argumentasjon og mer som forvaltning.
Smykkene forble trygt oppbevart.
En ring ble etter hvert spesielt betydningsfull for meg, selv om ikke på den måten onkel Pyotr opprinnelig hadde tenkt.
Sergej og jeg giftet oss igjen i stillhet.
Ingen oppvisning.
Ingen forsøk på å gjenskape vår ungdom.
Vi var ikke de menneskene lenger.
Det var poenget.
Vi fikk ikke tilbake tjueårene våre.
Vi slettet ikke årene fra hverandre.
Vi sluttet rett og slett å tillate stjålet tid for å bestemme hva vi gjorde med tiden vi hadde igjen.
Nesten enda en sommer gikk.
En septembermorgen dro Matvey tidlig fra leiligheten vår til forelesning etter å ha overnattet.
Sergei hadde allerede begynt å jobbe.
Jeg sto alene på kjøkkenet og forberedte meg på en vanskelig dag, da en plutselig bølge av kvalme tvang meg til å legge alt fra meg og skynde meg til badet.
Noen minutter senere kom jeg tilbake blek og irritert.
“Perfekt.”
Jeg hadde møter.
Frister.
Absolutt ingen rom for sykdom.
Jeg helte vann.
Så falt blikket mitt på en liten kalendermagnet festet til kjøleskapet.
Jeg stirret på datoene.
Telte én gang.
Men igjen.
Hånden min frøs halvveis til glasset.
“Nei.”
Jeg telte en tredje gang.
Hjerteslaget mitt endret seg.
“Dette kan ikke skje.”
Jeg var over førti.
