Han spredte hendene.
“Vil du ha sannheten? Svetlana var ikke den første.”
Magen min strammet seg.
Slava så reaksjonen og forvekslet smerte med kraft.
“Ikke i nærheten engang.”
Sergei så på meg.
Jeg holdt øynene på mannen min.
“Hvor mange?”
Slava lo.
“Vil du virkelig vite det?”
“Nei.”
Men han hadde allerede begynt.
“Jeg holdt telling.”
Jeg trodde han tøyset.
Så rakte han inn i jakken og tok fram en liten mørk notatbok.
Han viftet med den én gang.
“Der.”
Objektet var patetisk.
Liten.
Vanlig.
Et liv med ydmykelse komprimert til noe som kunne få plass i én hånd.
“Gå,” hvisket jeg.
Slavas uttrykk ble hardt.
“Du ville ha sannhet.”
“Jeg sa gå.”
Sergei trådte frem.
“Hun ba deg gå.”
Slava rykket armen vekk da Sergei tok på albuen hans.
“Ikke rør meg.”
“Da kan du gå.”
“Dette er leiligheten min.”
“Du gjør dette verre.”
“Hva har du tenkt å gjøre?”
Slava beveget seg nærmere ham.
“Elsker du henne fortsatt?”
Sergej svarte ikke.
Slava smilte.
“Selvfølgelig gjør du det.”
Sergejs øyne forlot aldri hans.
“Ja.”
Det ene ordet forandret Slava.
Uttrykket hans forvridde seg til noe nesten guttete.
Ikke ung.
Såret.
Liten.
“Du har alltid trodd du var bedre enn meg.”
Sergei rynket pannen.
“Jeg tenkte knapt på deg i det hele tatt.”
Det såret ham mer enn en fornærmelse kunne ha gjort.
Slava lo en gang.
Men igjen.
“Vil du høre noe morsomt?”
“Slava,” sa jeg.
Men han snakket ikke lenger til meg.
Han snakket til mannen han hadde konkurrert med inne i sitt eget hode i tjue år.
“Vil du vite hva som egentlig skjedde den gangen?”
Sergeis ansikt ble stille.
“Hva snakker du om?”
“Morgenen da Natasha fant deg.”
Rommet forandret seg.
Jeg senket hendene.
Sergei stirret på ham.
Slava smilte med den stygge tilfredsstillelsen til en som endelig hadde funnet det ene våpenet han trodde fortsatt kunne såre alle.
“Vi var alle på Mishas minnesamling.”
Sergej sa ingenting.
“Du husker det, ikke sant?”
“Jeg husker at jeg dro.”
“Husker du drinken?”
Sergeis øyne smalnet.
“Deler.”
“Jeg sørget for at du ikke skulle huske så mye mer.”
Luften syntes å forlate rommet.
Jeg så på Slava.
“Hva sa du?”
Han kastet et blikk på meg.
For første gang var det nøling.
Bare et glimt.
Så drev stoltheten ham videre.
“Moren min jobbet rundt medisiner. Faren min pleide å bli vanskelig når han drakk, og hun hadde noe som gjorde ham søvnig.”
Huden min ble kald.
“Slavisk.”
“Jeg tok litt.”
Sergeis ansikt mistet farge.
“Du puttet noe i drinken min.”
Slava trakk på skuldrene.
“Først skulle det være en spøk.”
“En spøk?”
“Du var alltid så kontrollert. Så perfekt. Alle respekterte Sergei.”
Stemmen hans dryppet av gammel harme.
“Jeg ville se deg miste kontrollen en gang.”
Sergei rørte seg ikke.
Det gjorde ikke jeg heller.
Slava fortsatte, kanskje fordi det å stoppe ville krevd at han forsto seg selv.
“Senere delte noen av oss en taxi.”
Jeg husket den burgunderrøde kvinnen.
Lena.
Sofaen.
Kofferten min gled ut av hånden min.
Slavas ord kom nå langsommere.
“Du var knapt ved bevissthet.”
Sergei hvisket, “Lena.”
Slava nikket.
“Hun hadde også drukket.”
Hjertet mitt begynte å hamre.
“Hva gjorde du?”
Han så på meg.
Og jeg visste det før han svarte.
“Nei.”
“Natasha—”
“Nei.”
Stemmen min skalv.
“Si at du ikke gjorde det.”
Slavas ansikt hadde endelig begynt å registrere hva han tilsto.
Men han hadde gått for langt til å trekke seg tilbake.
“Jeg ordnet det du så.”
Rommet vippet.
Sergei tok et skritt mot ham.
Slava trakk seg tilbake.
“Du plasserte henne ved siden av meg.”
“Ja.”
“Du fikk Natasha til å tro—”
“Ja.”
Sergei slo ham én gang.
Bevegelsen var så rask at jeg knapt registrerte det.
Slava snublet bakover inn i døråpningen og falt ned på ett kne.
“Sergei.”
Stemmen min hørtes fjern ut.
Han stoppet umiddelbart.
Slava klatret opp.
For første gang den kvelden så han redd ut.
“Du er gal.”
Sergeis hender skalv.
“Du ødela livene våre.”
Slava rakte ut hånden mot døren.
Jeg så knapt at han dro.
Tjue år.
Tallet fylte hodet mitt.
Tjue bursdager.
Tjue vintre.
Tjue vanlige morgener.
Sønnen min blir født.
Foreldre som dør.
Jobber som endrer seg.
Hjem som endrer seg.
Hver dag hadde jeg trodd at Sergei hadde forrådt meg.
Hver dag hadde Sergei tydeligvis brukt på å tro at han kanskje hadde gjort noe han ikke kunne huske.
Og ved min side i nesten alle disse årene hadde mannen stått som visste nøyaktig hva som hadde skjedd.
Hånden min lette etter veggen.
“Nastasha?”
Sergejs stemme hørtes forvrengt ut.
Rommet smalnet.
“Jeg har det bra.”
Det var jeg ikke.
Mørket slukte kantene av synsfeltet mitt.
“Natasha.”
Jeg prøvde å svare.
Så forsvant gulvet.
Da jeg åpnet øynene, knelte Sergei ved siden av meg med telefonen i hånden.
