Så kom noe stygt inn i øynene hans.

“Det er ikke derfor.”

“Nok.”

“Du venter på at Sergei skal komme tilbake.”

Anklagen traff hardere enn jeg ønsket.

Slava så det.

Sinne hans skjerpet seg.

“Jeg visste det.”

“Du vet ingenting.”

“Du vil ikke selge fordi dette stedet gir deg en forbindelse til ham.”

“Gå ut.”

“Jeg er mannen din.”

“Da oppfør deg som en.”

Han smalt døren så hardt at den gamle karmen ristet.

Jeg sto der og hørte fottrinnene hans krysse hagen.

Det verste var ikke at anklagen hans var urettferdig.

Det verste var at en liten bit av den hadde funnet sitt mål.

Jeg lurte på om Sergei noen gang ville komme tilbake.

Den erkjennelsen skremte meg.

Jeg møtte ham da jeg var atten.

Sergei hadde aldri vært som de andre guttene rundt oss. Han viste ikke maskulinitet for oppmerksomhet. Han startet ikke krangler, skrøt ikke, eller latet som han visste mer enn alle andre.

Han var rett og slett komfortabel i sin egen hud.

Folk respekterte ham fordi han aldri så ut til å be dem om det.

Ved siden av ham følte jeg meg trygg.

Ikke begeistret på den hensynsløse måten unge kvinner noen ganger forveksler med kjærlighet.

Trygt.

Sett.

Beskyttet uten å bli kontrollert.

Vi giftet oss unge.

Og en stund trodde jeg at jeg hadde fått den letteste typen lykke.

Den typen som bare fortsatte.

Dagen før verden min kollapset, hadde Sergei ryddet den lille leiligheten vår fordi jeg kom tilbake fra flere dager med profesjonell trening.

Han hadde til og med prøvd å lage en Napoleon-kake.

Det lærte jeg først senere.

Samme ettermiddag deltok han imidlertid på en minnesamling for en venn som hadde gått bort.

Sergei drakk sjelden.

Vennene hans presset ham til å bli med på en skål.

En drink ble en merkelig tåke.

Han husket bitterheten i det han svelget.

Så ingenting.

Hans neste klare minne var at han åpnet øynene morgenen etter og så meg i døråpningen.

Kvinnen ved siden av ham var Lena Kosolapova.

Jeg kjente henne bare av synet.

Håret hennes var farget mørk burgunder.

For meg trengte scenen ingen forklaring.

For Sergei hadde den tilsynelatende ingen.

Han sa at han ikke kunne huske hvordan hun hadde havnet der.

Jeg hørte bare feighet.

Vi skilte lag nesten med en gang.

Slava dukket opp i livet mitt på akkurat riktig tidspunkt.

Eller, som jeg etter hvert skulle lære, akkurat det øyeblikket han hadde ventet på.

Morgenen etter krangelen vår hjemme hos Pyotr, våknet jeg før Slava.

Hodet mitt føltes tungt.

Han reiste seg til slutt, klaget over hodepine, og annonserte at han gikk ned til dammen.

Så snart han dro, gikk jeg tilbake til den skadede veggen.

Innskriften ble nesten ødelagt.

Bare fragmenter av brev ble igjen.

Jeg berørte gipsen med fingertuppene.

En liten del løsnet.

Den falt til gulvet med et støvpust.

“Fantastisk.”

Nå hadde jeg også et hull å reparere.

Jeg satte meg på huk for å inspisere den.

Hulrommet virket dypere enn det burde vært.

Jeg slo på en lommelykt og siktet strålen inn.

Noe reflekterte.

Metall.

Jeg frøs.

I flere sekunder bare stirret jeg.

Så utvidet jeg åpningen forsiktig og rakte inn i veggen.

Fingrene mine traff en hard kant.

Etter flere klønete forsøk dro jeg frem en liten metallboks dekket av år med støv.

Jeg satt på gulvet med den i fanget.

“Hva annet skjulte du i dette huset, Pyotr?”

Lokket motsto før det endelig åpnet seg.

Jeg forventet flere brev.

I stedet fanget lyset gull.

Jeg sluttet å puste.

Inni lå ringer, øredobber, brosjer, kjeder og flere gjenstander besatt med steiner som så altfor gamle og verdifulle ut til å ha blitt glemt uten videre.

Jeg løftet en øredobb.

Den var tung.

Håndverket var intrikat, ulikt noe jeg eide.

Det var ingen kostymedeler i den boksen.

Selv uten taksering forsto jeg at jeg så på noe verdt mye penger.

Muligens mer enn selve huset.

Fottrinn hørtes utenfor.

Slavisk.

Jeg lukket esken umiddelbart.

Det var ikke tid til å tenke.

Jeg pakket den inn i et gammelt håndkle, la den i reisevesken under klærne, og lukket glidelåsen på vesken.

Døren åpnet seg sekunder senere.

Slava kom inn med vått hår.

Blikket hans gikk rett til den skadede veggen.

“Hva skjedde der?”

“Gipsen løsnet.”

Han stønnet.

“Hvorfor gjør du fortsatt dette?”

Jeg holdt nesten på å le.

“Du ville ha renoveringen.”

“Jeg ombestemte meg.”

Han gned håret med et håndkle.

“La oss bare dra hjem.”

“Hva?”

“Glem dette stedet for nå. Vi finner et sted å reise. Kanskje til og med kysten.”

“Og la huset være halvveis strippet?”

“Hvem bryr seg?”

Jeg brydde meg.

Men nå hadde jeg en annen grunn til å dra.

Esken i vesken min føltes plutselig enorm.

“Greit,” sa jeg. “La oss gå.”