Familien vår var komplisert av blod, men enkel av kjærlighet. Moren min giftet seg på nytt etter å ha blitt enke, og Anya kom inn i livet mitt gjennom stefaren min.

Hun hadde en gang vært den lille jenta som var redd for at en ny mor aldri ville føles som hennes.

Etter hvert elsket de hverandre.

“Du klarer deg fint,” sa jeg til henne. “Hvis dette er bra, ikke løp fordi du er redd.”

Ironien i de ordene skulle komme tilbake til meg senere.

Telefonen hennes ringte.

Hun så på skjermen og hoppet nesten til.

“Ham.”

“Svar.”

Det gjorde hun.

Jeg forlot kjøkkenet for å gi henne privatliv.

Noen minutter senere kom hun ut, glødende og livredd.

“Han inviterte meg ut i kveld.”

“Gå.”

“Men du kom jo nettopp.”

“Jeg skal overleve.”

“Natasha—”

“Ring ham.”

En halvtime senere satt jeg i en taxi på vei hjem tidligere enn planlagt.

Jeg tilbrakte turen med å smile om Anya.

Jeg håpet noe vakkert var i ferd med å begynne for henne.

Kanskje det var derfor jeg ikke forsto den første advarselen da jeg åpnet leilighetsdøren min.

Et par damesko sto nær inngangen.

De var ikke mine.

Jeg stirret på dem.

Min første tanke var Matvey.

Kanskje han hadde ombestemt seg om å bo hos vennen sin og tatt med seg en jente hjem.

TV-en på soverommet spilte høyt.

Jeg vasket hendene.

Hengte opp vesken min.

Gikk gjennom leiligheten.

Fortsatt var det ingenting inni meg som ga alarm.

Så åpnet jeg soveromsdøren.

Slava var der.

Det var også Svetlana.

Reisebyrået som hadde smilt gjennom telefonen mens de ordnet familieferien vår.

I flere sekunder sto vi alle tre helt stille.

Tjue år tidligere, da jeg fant Sergei ved siden av en annen kvinne, hadde verden brutt sammen under meg.

Denne gangen, merkelig nok, gjorde det ikke det.

Det var sjokk.

Avsky.

Men den ødeleggende smerten jeg forventet kom aldri.

Kanskje en del av meg hadde ventet på bekreftelse.

Svetlanas ansikt mistet fargen.

Slava satte seg opp.

“Natasha—”

“Du har fem minutter.”

Han stirret.

“Hva?”

Jeg så på Svetlana.

“Det inkluderer deg.”

Hun begynte straks å samle sammen tingene sine.

Slava forsøkte å gjenvinne sin autoritet.

“Dette er leiligheten min også.”

“Vi kan diskutere eiendom gjennom advokater.”

“Du er latterlig.”

“Nei.”

Stemmen min forble rolig.

“Og hvis du tvinger meg til å gjøre dette til en scene, vil du angre på at du gjorde det vanskeligere enn nødvendig.”

Noe i ansiktet mitt overbeviste Svetlana før det overbeviste ham.

Hun løp forbi meg uten å si noe.

Jeg flyttet meg til side.

Slava reiste seg.

“Jeg kan forklare.”

“Jeg er ikke interessert.”

“Du kommer hjem tidlig uten å si ifra og—”

Jeg lo faktisk.

“Du skylder på timeplanen min?”

Munnen hans lukket seg.

“Gå.”

“Jeg forlater ikke mitt eget hjem.”

“Da ringer jeg neste gang, og så kan vi formalisere krangelen. Ditt valg.”

Han stirret på meg.

Jeg stirret tilbake.

For første gang i ekteskapet virket Slava usikker på hvilken versjon av meg han hadde med å gjøre.

Til slutt mumlet han, “Hysterisk.”

“Fem minutter ble til fire.”

Han kledde på seg.

Så gikk han ut.

Døren smalt igjen bak ham.

Jeg sto i stillhet.

Etterpå fjernet jeg alt sengetøyet fra madrassen og kastet det på gulvet.

Neste morgen byttet jeg låsene.

Slava ringte konstant.

Jeg ignorerte ham.

Da han kom til leiligheten, åpnet jeg ikke døren.

Vi kunne håndtere eierskap, økonomi og skilsmisse gjennom riktige kanaler.

Jeg hadde ingen interesse for en ny forestilling.

I løpet av den påfølgende uken fjernet jeg soveromsmøblene.

Så begynte jeg å fjerne tapetet.

Det var noe mørkt tilfredsstillende ved det.

Først Pyotrs hus.

Nå min.

Tilsynelatende, hver gang menn ødela et kapittel i livet mitt, svarte jeg med å fjerne veggdekning.

Telefonen min forble på lydløs.

Hver time dukket det opp et nytt ubesvart anrop fra Slava.

Jeg begynte å tenke seriøst på å bytte nummer.

Den vanskeligste tanken handlet imidlertid ikke om ham.

Det handlet om meg.

Hvordan kunne det samme skje to ganger?

Hvordan kunne en kvinne tilbringe ungdommen med å tro at en ektemann hadde forrådt henne, og gå inn i midten av livet og oppdage at en annen hadde gjort akkurat det samme?

Jeg trodde ikke lenger på perfekte menn.

Kanskje trodde jeg heller ikke lenger på livslang troskap.

Kanskje Sergeis melding på veggen var den mest latterlige setningen noen noen gang hadde skrevet.

Den ene og eneste.

Folk sa slike ting da de var unge.

Så skjedde livet.

Jeg skrapte løs et nytt tapetark.

Telefonen min vibrerte.

Ukjent nummer.

Jeg ignorerte det.

Den ringte igjen senere.

Og igjen.

Til slutt, irritert nok til å avslutte det nye trikset Slava prøvde, svarte jeg.

“Hallo?”

“Natasha?”

Jeg frøs.

“Det er Sergei.”

Grepet mitt rundt telefonen strammet seg.