En kvinne han en gang anså som helt utenfor hans rekkevidde, hadde valgt ham, og i stedet for å gjøre ham trygg, endret den seieren måten han så seg selv på.

Han begynte å teste sjarmen sin.

Først med en kollega.

Så en annen kvinne.

Så noen andre.

Hver gang han lyktes, beroliget det ham.

Hver gang han ble begjært, følte han seg større.

Etter hvert begynte han å notere disse møtene i en liten notatbok.

Navn.

Dater.

Små merker ved siden av dem.

Et privat poengkort for en mann som trengte fremmede til å fortelle ham at han betydde noe.

Jeg visste ingenting av det da Slava ankom landstedet mandag morgen.

Bilen hans rullet inn i Pyotrs hage rett før lunsj.

Jeg hørte motoren og gikk ut.

Slava klatret ut med et surt uttrykk, åpnet bagasjerommet og begynte å losse renoveringsutstyret.

“Hvordan var firmaturen?”

“Jeg har allerede sagt det på telefonen. Greit.”

Han ville ikke se på meg.

Jeg studerte ham.

Noe var galt, men ekteskap lærer deg at ikke all stillhet trenger å bli undersøkt.

“Jeg er ferdig med å fjerne tapetet,” sa jeg. “Vi kan begynne å henge opp det nye papiret i dag.”

Han rettet seg sakte opp.

“Kan jeg komme meg gjennom døren først?”

“Jeg sier det bare til deg.”

“Jeg har kjørt.”

“Greit.”

Jeg trådte til side.

“Hvil.”

Inne gikk han gjennom rommet og så på de avstrippede veggene.

I stedet for å være fornøyd, virket han nesten fornærmet over mengden arbeid som ventet på ham.

“Vet du hva?” sa han. “Jeg er virkelig ikke i humør for dette i dag.”

Jeg stirret på ham.

“Det var du som ikke kunne vente med å renovere.”

“Vi kan gjøre det senere.”

“Selvfølgelig.”

Tonen min fikk ham til å se på meg.

“Hva skal det bety?”

“Ingenting.”

Han vandret rundt i rommet, gned seg i nakken, og kunngjorde så at han skulle finne dammen.

“Det er en i nærheten, ikke sant?”

“Ja.”

“Jeg trenger luft.”

Han forsvant nedover veien.

Jeg lot ham dra.

Da jeg var alene igjen, gikk jeg tilbake til renoveringen fordi det var lettere å gjøre noe med hendene enn å tenke på Sergei.

Utover kvelden hang flere nye tapetstrimler rent langs en vegg.

Jeg nynnet stille da døren åpnet seg.

Slava kom inn og luktet sterkt av øl.

Jeg snudde meg.

“Svømte du i et bryggeri?”

Vanligvis ville han ha ledd.

Det gjorde han ikke.

“Naboen ga meg en øl.”

Blikket hans beveget seg rundt i rommet.

Så smilte han uten varme.

“Interessant fyr, den naboen.”

Hendene mine sluttet å glatte ut tapetet.

“Hva sa han?”

“Han nevnte at du hadde besøk på lørdag.”

Der var det.

“Sergei kom i omtrent femten minutter.”

Slava lo.

“Femten minutter.”

“Ja.”

“Hva ville han?”

“Noen av eiendelene hans.”

“Hvilke eiendeler?”

“Gamle brev.”

Ansiktet hans forandret seg.

“Brev?”

“Jeg vet ikke hva som var i dem.”

Det var ikke helt sant, men jeg hadde ingen intensjon om å forklare at Sergei hadde skrevet til meg i tjue år.

Slava gikk lenger inn i rommet.

“Slutt med tapetet.”

Jeg snudde meg.

“Unnskyld?”

“Jeg sa stopp.”

Han pekte mot veggen.

“Jeg er ferdig med dette stedet.”

Jeg legger fra meg glattebørsten.

“For to dager siden planla du et tilbygg.”

“Det var før jeg forsto hva hele denne greia er.”

“Hva tror du egentlig det er?”

Munnen hans vred seg.

“En felle.”

“Av hvem?”

“Din eksmann. Hans gale onkel.”

Jeg stirret på ham.

Slava spredte armene.

“Tenk på det. Den gamle mannen gir huset til deg i stedet for sin egen nevø. Eksen din gir beleilig fra seg kravet sitt. Så den første helgen du kommer hit alene, dukker Sergei opp.”

“Du gjør deg selv til latter.”

“Er jeg det?”

“Ja.”

Stemmen hans ble høyere.

“Kanskje de ville gi dere to et privat møtested.”

Jeg kjente noe kaldt komme inn i ansiktet mitt.

“Du har drukket.”

“Det betyr ikke at jeg tar feil.”

“Det betyr at du lytter til sladder fra en nabo og bygger en fantasi rundt det.”

“Jeg selger dette huset.”

Rommet ble veldig stille.

“Det er du ikke.”

Han blunket.

“Hva?”

“Du hørte meg.”

“Den tilhører oss.”

“Nei. Juridisk tilhører den meg.”

Ansiktet hans ble rødt.

“Vi er gift.”

“Og Pyotr etterlot det til meg.”

“Så hva? Vi selger den, legger til litt penger og kjøper en vanlig feriebolig.»

“Nei.”

“Hvorfor?”

Jeg så meg rundt i det avstrippede rommet.

Fordi Pjotr ville at jeg skulle få det.

For Sergei hadde risset inn en setning bak tapetet før noen av oss visste at livene våre ville splittes.

Fordi det var spørsmål inne i dette huset som jeg ikke lenger visste hvordan jeg skulle ignorere.

“Jeg tror ikke Pyotr etterlot dette huset til meg slik at jeg umiddelbart kunne gjøre det om til kontanter.”

Slava stirret på meg.