DEL 3:

Sergei løftet bunken med brev fra trekassen med begge hender.

Det var flere enn jeg hadde forventet. Noen konvolutter hadde gulnet kantene, og flere hadde navnet mitt skrevet over seg med håndskriften jeg husket fra handlelister, bursdagskort og han pleide å legge ved siden av kaffen min da vi var små.

“Hva er det der?” spurte jeg, selv om jeg allerede visste det.

“Brev til deg.”

Munnen min ble tørr.

“Alle sammen?”

Han nikket.

“Jeg skrev dem gjennom årene. Jeg sendte dem aldri.”

I et skammelig øyeblikk holdt nysgjerrigheten på å slå meg. Jeg ville ta den første konvolutten, rive den opp og finne ut hva Sergei hadde sagt til en versjon av meg som ikke lenger eksisterte.

I stedet krysset jeg armene.

“Ta dem.”

Uttrykket hans endret seg knapt, men jeg så skuffelsen.

“Det hadde jeg tenkt å gjøre.”

“Og så gå.”

“Det skal jeg.”

Han la brevene forsiktig tilbake i esken.

Før han lukket den, hvilte fingrene hans på den øverste konvolutten.

“Natasha.”

“Hva?”

“Er du virkelig lykkelig?”

Spørsmålet irriterte meg mer enn noe annet han hadde sagt.

Kanskje fordi jeg hadde brukt nesten tjue år på å svare uten at noen spurte.

Jeg hadde en ektemann. En sønn jeg elsket. Et hjem. En jobb. Et liv som så stabilt ut utenfra.

“Ja,” sa jeg.

Sergei holdt blikket mitt.

“Jeg er lykkelig.”

Han nikket sakte.

“Det er jeg glad for.”

Det var alt.

Ingen anklage.

Ingen dramatisk bønn.

Ingen krav om at jeg skal huske hvem vi en gang var.

Han tok bare trekassen, gikk mot døren og gikk.

Jeg ble stående midt i onkel Pyotrs hus lenge etter at lyden av Sergejs fottrinn forsvant utenfor hagen.

Så satte jeg meg i den gamle sofaen.

Rommet føltes større uten ham.

For stor.

Jeg dekket ansiktet med begge hendene og ble liggende slik til skuldrene begynte å gjøre vondt.

Noe inni meg hadde åpnet seg den ettermiddagen, og jeg hatet Sergei for at han åpnet den.

Jeg hatet Pyotr for å ha etterlatt meg huset.

Jeg hatet den skjulte setningen på veggen.

Mest av alt hatet jeg meg selv for å bry meg.

Tjue år tidligere hadde jeg bygget et helt nytt liv på vissheten om at Sergei hadde forrådt meg.

Han hadde vært min første kjærlighet.

Min første ektemann.

Mannen jeg hadde stolt på uten forbehold, helt til morgenen jeg kom hjem fra en jobbreise og fant en annen kvinne ved siden av seg.

Jeg hadde aldri glemt synet.

Det mørkerøde håret hennes mot puten vår.

Sergei knapt ved bevissthet.

Den tomme forvirringen i øynene hans da han åpnet dem og så meg stå der.

Han hadde fulgt meg ut i gangen og bedt meg vente.

“Jeg forstår ikke.”

Det var det han stadig sa.

Jeg forstår ikke.

Da han var tjue, hørtes de ordene patetiske ut.

Nå, sittende i Pyotrs hus med en vegg full av støv foran meg, kom jeg plutselig på noe annet.

Sergei hadde ikke sett skyldig ut den morgenen.

Han så livredd ut.

Jeg reiste meg brått.

“Nei.”

Jeg nektet å gjøre dette mot meg selv.

Jeg tok tak i skraperen og gikk bort til veggen.

Ordene han hadde risset inn der var fortsatt synlige.

Natasha, du er min ene og eneste kjærlighet resten av livet.

“Løgner.”

Jeg presset skrapen mot pussen.

Det første strøket skadet kanten av håndskriften hans.

Den andre kuttet gjennom navnet mitt.

Ved den tredje drev støvet ned på gulvet.

Jeg skrapte til setningen knapt kunne leses.

Så fortsatte jeg.

Milevis unna, mens jeg ødela meldingen Sergei hadde gjemt under tapetet flere tiår tidligere, skapte mannen min sitt eget minne.

Jeg visste det ikke da.

Slava hadde tilbrakt helgen med kollegene sine.

Ira hadde vært der.

Den blonde nyansatte hvis mening om Pyotrs hus på en eller annen måte hadde betydd nok til at mannen min gjentok det for meg.

Firmaturen ble avsluttet sent.

Det hadde vært mat, høy musikk, spill, drikke, og folk som gradvis drev bort i små grupper.

Slava hadde også drukket, men ikke så mye at han ikke forsto hva han gjorde.

På et tidspunkt tilbød han Ira skyss.

På et annet tidspunkt sluttet turen å handle om å få henne hjem.

Mot slutten av kvelden hadde han tatt henne med til leiligheten vår.

Leiligheten min.

Sønnen vår er hjemme.

Stedet hvor familiebilder sto på hyllene og klærne mine hang i garderoben på soverommet.

I nesten tjue år hadde jeg trodd at Slavas sjalusi på Sergei kom av usikkerhet.

Jeg forsto ikke at sjalusi hadde blitt motoren i hele hans voksne liv.

Da vi var unge, var Slava sjenert rundt kvinner. Avvisning skremte ham.

Så giftet jeg meg med ham.