“Jeg har prøvd å få tak i deg. Du sendte meg en melding.”

“Ja.”

Jeg lukket øynene.

“Jeg fant noe.”

“Hva?”

“Jeg vil heller vise deg.”

“Jeg er i byen i en uke.”

Stemmen hans myknet.

“Jeg kan møtes når du vil.”

En impuls kom over meg.

“Kom hit.”

Stillhet.

“Hjem til deg?”

“Ja.”

“Er du sikker?”

Jeg så meg rundt i det halvveis avstrippede soverommet.

“For første gang på lenge.”

Jeg ga ham adressen.

Sergei ankom femten minutter senere.

Da jeg åpnet døren, tok han inn poser med rusk, stablede møbler, verktøy og nakne veggpartier.

“Renoverer du overalt du går nå?”

“Det ser ut til å være min nye personlighet.”

Han smilte svakt.

Så endret uttrykket hans seg.

“Hva skjedde?”

“Ingenting.”

“Natasha.”

“Jeg endrer livet mitt.”

“Starter vi med soverommet?”

“Nettopp.”

Han fortsatte å se på meg.

Det var urovekkende hvor raskt han fortsatt kunne se under svarene mine.

“Du skjelver.”

Jeg så ned.

Hendene mine skalv.

Jeg hatet at han la merke til det.

“Det har vært en ubehagelig uke.”

“Hva skjedde?”

Jeg var nær ved å si at det ikke var hans sak.

I stedet ga noe inni meg etter.

“Mannen min tok med en annen kvinne inn på soverommet vårt.”

Sergei ble helt stille.

Jeg lo en gang, men det var ingen humor i det.

“Tilsynelatende har jeg en type liv.”

“Natasha…”

“Ikke gjør det.”

Øynene mine fyltes før jeg rakk å stoppe dem.

“Jeg gråter ikke fordi jeg vil ha Slava tilbake.”

“Jeg vet det.”

“Du vet ingenting.”

“Nei.”

Stemmen hans var lav.

“Du har rett.”

Han holdt seg flere meter unna.

Han rakte ikke ut etter meg.

Den tilbakeholdenheten gjorde øyeblikket vanskeligere.

“Hvis jeg kunne gå tilbake,” sa han, “hvis jeg kunne endre det som skjedde mellom oss for alle de årene siden, ville jeg gitt nesten hva som helst.”

Jeg så på ham.

“Vær så snill, ikke gjør dette i dag.”

“Jeg beklager.”

“Du hadde ingenting med det Slava gjorde å gjøre.”

Sergejs øyne senket seg.

“Ikke denne gangen.”

Ordene skar gjennom oss begge.

Jeg snudde meg bort.

“Jeg inviterte deg ikke hit for å diskutere ekteskapet mitt.”

“Hva fant du?”

Jeg gikk til garderoben og fjernet metallboksen.

I det øyeblikket Sergei så det, skjedde noe uventet.

Han smilte.

Ikke med grådighet.

Ikke overraskende.

Anerkjennelse.

Jeg holdt den ut.

“Så du vet hva dette er.”

“Ja.”

“Du gjemte den i veggen.”

“Ja.”

Jeg stirret på ham.

“Hvorfor?”

Før han rakk å svare, åpnet ytterdøren seg.

Jeg hadde vært så distrahert av Sergeis ankomst at jeg ikke klarte å sikre låsen helt.

Slava gikk inn.

Han stoppet da han så oss.

Ansiktet hans endret seg nesten umiddelbart.

“Jeg visste det.”

Jeg lukket øynene et øyeblikk.

Selvfølgelig.

Av alle øyeblikk.

Slava gikk lenger inn som om den siste uken ikke hadde skjedd.

“Så snart du kastet meg ut, visste jeg nøyaktig hva du kom til å gjøre.”

“Gå.”

Han pekte på Sergei.

“Du løp rett tilbake til ham.”

Sergei tok ett skritt frem.

“Pass på hvordan du snakker til henne.”

Slava lo.

“Se på det der. Hero kom endelig tilbake.”

“Sergei,” sa jeg.

Han stoppet.

Så så jeg på Slava.

“Mitt liv er ikke lenger din bekymring.”

“Dette er fortsatt mitt hjem.”

“Du er ikke invitert.”

“Tror du jeg skal la deg være alene med ham?”

“Ja.”

Øynene hans ble store.

“Du har virkelig ingen skam.”

Det var feil setning.

Jeg følte at alle gjenværende spor av tålmodighet forsvant.

“Ingen skam?”

Stemmen min ble nesten mild.

“Du tok med Svetlana inn i sengen vår.”

Slava trakk på skuldrene.

“Og du bringer ham hit.”

“Jeg inviterte Sergei etter at jeg oppdaget hva du holdt på med.”

“Du forventer at jeg skal tro at ingenting har skjedd før?”

“Tro på det som hjelper deg å sove.”

Sinne hans steg.

“Du har ventet i tjue år på dette.”

Jeg stirret på ham.

“Hva?”

“For ham.”

Han pekte med en finger mot Sergei.

“Tror du jeg ikke visste det? Tror du jeg ikke kunne føle ham i ekteskapet vårt?”

Sergeis kjeve strammet seg.

Jeg løftet en hånd mot ham uten å se bort fra Slava.

Hold deg unna.

For en gangs skyld adlød Sergei.

fortsatte Slava.

“Jeg brukte tjue år på å vite at jeg var nummer to.”

“Ingen tvang deg til å gifte deg med meg.”

“Du giftet deg med meg fordi du hatet ham.”

Setningen traff så nøyaktig at jeg ikke svarte.

Slava smilte bittert.

“Nettopp.”

Så ble stemmen hans skarpere.

“Vet du hva det gjør med en mann?”

“Nei.”

Jeg ristet på hodet.

“Og jeg bryr meg ikke lenger.”

“Jeg hadde andre kvinner på grunn av deg.”

I flere sekunder lurte jeg på om jeg hadde hørt feil.

“Hva?”

“Jeg trengte noe.”

“Tilsynelatende mange ting.”

Stoltheten tok over der sunn fornuft burde ha grepet inn.

“Slutt.”