Vanessa hadde mørke briller og en enkel frakk.
Uten diamanter så hun mindre ut som en kvinne på den sosiale siden og mer som en som i timevis hadde prøvd å finne ut hvilken side av sitt eget liv hun var på.
Hun satte seg ned overfor meg.
“Richard vet at jeg har snakket med deg.
“Fra hvor?”
“Jeg vet ikke.
“Har du en bille i ringen din?”
“Ikke tull med meg.
“Jeg tuller ikke.
Hun tok av seg forlovelsesringen og la den på bordet.
“Jeg bruker den ikke lenger.
“Har du brutt forlovelsen din?”
“Han vet det ikke ennå.
“Dette pleier å hjelpe ved et brudd.
Hun smilte nesten et øyeblikk.
Så ble hun alvorlig.
“Jeg har noe.
Hun tok et lite minnekort ut av vesken sin.
“Hva er det?”
“Opptak fra kameraene i leiligheten vår.
“Tok du opp deg selv hjemme?”
“Richard fikk systemet installert etter hackingen for to år siden.
— Jeg?
“Jeg så gjennom arkivet i går kveld.
“Hva lette du etter?”
“En andre telefon.
“Har du funnet den?”
“Nei.
Hun flyttet kortet mot meg.
“Men jeg fant noe annet.
Jeg åpnet materialet på jobb-laptopen min.
Opptaket var fra for tre måneder siden.
Richard sto i stuen.
Han var ikke alene.
Kvinnen, med ryggen til kameraet, ga ham en bærbar PC.
Laptopen min.
Jeg ble kjent med klistremerket med inventarnummeret.
Hjertet mitt begynte å hamre.
“Gå tilbake,” sa jeg.
Vanessa stoppet maleriet.
Kvinnen snudde seg mot kameraet.
Sandra Hale.
HR-sjef.
Min gamle venn.
En kvinne jeg stolte mer på enn nesten noen andre i selskapet.
På opptaket sa Richard:
“Han skal være tilbake ved pulten sin før klokken sju.”
Sandra svarte:
“Hvis det går, er vi ferdige.”
“Hvis du gjør nøyaktig som jeg sier, vil ingenting komme ut.
— Marta?
Richard trakk på skuldrene.
“Martha vil bare se det vi vil at hun skal se.
Jeg stoppet opptaket.
Vanessa så på meg.
“Kjenner du henne?”
“Ja.
“Veldig mye?”
“Ja.
“Beklager.
Jeg svarte ikke.
I det øyeblikket følte jeg meg ikke sint.
Det skulle komme senere.
Først var det tomhet.
Sandra satt ved bordet mitt forrige firmaferie.
Hun kjente farens historie.
Hun var den første jeg fortalte om mine mistanker om stiftelsen.
Det var hun som overtalte meg til å jobbe undercover.
Plutselig begynte alt å gå annerledes.
Hun hjalp meg ikke.
Hun veiledet meg.
“Richard visste ikke hva som sto på kortet?” spurte jeg.
“Nei.
“Har du en kopi?”
“Tre.”
Jeg så på henne.
“Du lærer.
“Raskt.
Jeg ringte Hanna.
“Vi har en lekkasje.
Sandra kom ikke på jobb den dagen.
Telefonen hennes var slått av.
Vi fant ingen hjemme.
Bilen ble funnet på kvelden på parkeringsplassen ved Chopin-flyplassen.
Vi visste ikke ennå om hun dro.
Men vi hadde opptak fra Richards leilighet.
Det var nok til at det å logge inn fra datamaskinen ikke lenger var bevis mot meg.
Men det var ikke nok til å svare på det viktigste spørsmålet.
Hvorfor gjorde Sandra dette?
Jeg fikk svaret neste morgen.
Hun kom alene.
Klokken sju og førti gikk hun inn i lobbyen på Blackwood Grand og ba resepsjonisten ringe meg.
Jeg gikk ned.
Hun satt ved et bord ved vinduet.
Ingen sminke.
Med en reiseveske.
“Jeg trodde du var i utlandet,” sa jeg.
“Jeg skulle fly.
“Hvorfor fløy du ikke?”
“Fordi jeg ikke vil bruke resten av livet mitt på å sjekke om noen følger etter meg.
Jeg satte meg ned på motsatt side.
— Richard?
“Ikke bare.
“Hvem ellers?”
Sandra lukket øynene.
“Jeg må begynne fra begynnelsen.
“Prøv det.”
“For tre år siden begynte Vale Capital å snakke med oss om investeringer. Richard ba meg om data om lønninger og ansattes gjennomtrekk.
“Dette er normalt under due diligence.
“Da ja. Så ville han ha mer.
“Og ga du?”
“Hallo.
“Hvorfor?”
“Fordi jeg trodde partnerskapet ville være bra for selskapet.
“Du stjal laptopen min for selskapets skyld?”
Hun grimaserte.
“Nei.
“Så når sluttet det å handle om selskapet?”
Hun var stille.
— Sandra.
“Da han oppdaget at broren min jobbet for en entreprenør i Krakow.
Jeg følte meg engstelig.
“Hva slags entreprenør?”
— Polmar-utviklingen.
Hovedentreprenøren for den forsinkede byggingen.
“Hva har broren din med det å gjøre?”
Richard tilbød ham en kontrakt.
“Hva er det?”
— Konsulentvirksomhet. Mye penger for veldig lite arbeid.
“En bestikkelse.”
“Ja.
“I bytte mot?”
Sandra så på meg.
— Forsinkelser.
I noen sekunder kunne jeg bare høre kaffemaskinen bak baren.
“Hvor stor?”
“De to første ukene. Så en måned.
“Hvordan?”
“Ingen materialer. Bytter av underleverandører. Problemer med timeplanen.
“Broren din gikk med på det?”
“Først sa han til seg selv at det uansett var problemer på byggeplassen. At det bare ville dra dem litt ut.
“Og du?”
“Jeg fant det ut senere.
“Og hva gjorde du?”
“Jeg ville rapportere det.
“Men?”
