At han ikke ville stille et spørsmål.

At han ville signere.

At han ville se bort.

At han ville knele.

Den kvelden knelte jeg virkelig ned.

Men Vanessa misforsto hvorfor.

Det var ikke en kapitulasjon.

Jeg plukket opp glasset.

Og jeg ventet.

Et øyeblikk hvor alle ikke ville se hvem hun trodde jeg var, men hvem hun selv bestemte seg for å være, når hun trodde hun ikke var i fare for det.

Alexander sto ved siden av meg.

“Hva tenker du på?”

“Om det faktum at de bestilte for mye champagne igjen.

— Til gallaen.

“Fortsatt for mye.

“Vil du sjekke året?

Jeg så på ham.

Han lo.

“For tidlig?”

“Definitivt.

De første glassene ble servert.

Musikken begynte å spille.

Gjestene tok plass.

Denne gangen var det ingen som knelte.

Og det, ett år etter den natten, var den viktigste slutten på hele historien for meg.