Jeg så på Alexander.

Et øyeblikk trodde jeg at noen prøvde å dra meg inn i en felle.

Så la jeg merke til noe annet.

Vanessa så ikke på meg.

Hun så på telefonen min.

Og hun var ikke mindre redd enn Richard.

DEL 3

Jeg legger telefonen i forklelommen.

“Jeg må gå ned,” sa jeg til Alexander.

— Sama?

“Det var betingelsen jeg fikk.

“Enda mindre bør du gå alene.

“Hvis personen som la igjen bildet har dokumentene, kan Richard vite hvem det er om ti minutter.

Alexander så på Richard.

Den andre lot allerede som om han var rolig. Han snakket med en av advokatene sine, men han gjorde det for raskt og for stille.

“Fem minutter,” sa Alexander. “Hvis du ikke kommer tilbake eller ringer, sender jeg sikkerhet.

Jeg nikket.

Vanessa sto ved bordet og klemte vesken så hardt at fingrene ble hvite.

Da jeg gikk forbi henne, hvisket hun:

“Ikke gå ned dit.

Jeg stoppet.

“Hvorfor?”

“Bare ikke kom ned.

“Er du bekymret for meg?”

“Ikke smigrer deg selv.”

“Hva er du redd for?”

Hun åpnet munnen, men Richard dukket opp ved siden av henne nesten umiddelbart.

— Vanessa.

Ett ord var nok.

Hun ble stille.

Og det fortalte meg mer enn ti minutter til av auditionen.

Jeg tok heisen ned til nivå minus én for servicen.

Korridoren som ledet til kjøkkenet var nesten tom. Herfra kom summingen fra vifter, klirringen av tallerkener og dempede stemmer fra ansatte som gjorde ferdig forberedelsene til neste gudstjeneste.

Det var ingen ved kjøkkenheisen.

Jeg ventet.

Et halvt minutt gikk.

Så et minutt.

Jeg var i ferd med å ringe Alexander da en ung kvinne kom ut av rommet merket som et tekstillager.

Jeg kjente henne igjen.

Alicia Grant, en tretti år gammel regnskapsfører ved Blackwood Foundation.

Vi møttes to ganger under den innledende revisjonen. Hver gang var hun høflig, stille og altfor forsiktig.

Nå så hun ut som om hun ikke hadde sovet på flere dager.

“Fru Lewandowska?”

“La du igjen bildet?”

Hun så seg rundt.

“Kom inn, vær så snill.”

“Først og fremst, vennligst svar.

“Ja.

Vi gikk inn i lageret.

Alicia lukket døren.

“Richard har folk i administrasjonen,” sa hun. “Jeg vet ikke hvilke.

“Tok du bildet?”

“Min bror. Han jobber med overvåking av parkeringsplassen.

“Hvorfor rapporterte du det ikke tidligere?”

Hun lo uten et snev av underholdning.

“Til hvem?”

Jeg svarte ikke.

“I mai rapporterte jeg tre overføringer til min overordnede,” fortsatte hun. “Hver for over seks hundre tusen zloty. Alle beskrevet som finansiering for Cole Hope Foundations programmer.

— Vanessas stiftelse.

“Ja. Dokumentene ble signert av Alexander Blackwood.

“Falsk?”

“Nei.

Hun tok en minnepinne opp av lommen.

“Signaturen er autentisk. Det er problemet.

Jeg tok med en minnepinne, men jeg tok ikke øynene fra den.

“Du skrev nettopp til meg at Alexander ikke sendte det inn.

“Fordi han ikke gjorde det.

“Hvordan kan han da være ekte?”

Alicia svelget.

“Signaturen kommer fra en digital mal som brukes i administrasjonsautorisasjonssystemet. Noen skannet det ikke fra et papirark. Et dokument ble generert inne i Blackwood Holdings-systemet.

“Hvem har tilgang?”

— Alexander. To personer fra kontoret hans. Konsernets økonomisjef og…

Hun brøt av.

“Og hvem?”

“Richard Vale har fått midlertidige rettigheter til datarommet i forbindelse med partnerskapsforhandlingene.

– Tilgang til signatursystemet skal ikke være en del av datarommet.

“Det var han ikke.

“Så?”

Alicia tok frem telefonen sin.

Hun viste meg meldingen.

“Stopp overføringer. De godkjennes høyere enn ditt nivå. Ytterligere spørsmål vil bli behandlet som et tillitsbrudd.»

Avsenderen var Tomasz Rainer, finansdirektør for stiftelsen.

Den samme mannen som Richard ga konvolutten på bildet til.

“To dager etter denne nyheten ble noen av mine privilegier trukket tilbake,” sa Alicia. “En uke senere fant jeg noe annet i systemet.

Et bord dukket opp på skjermen.

Cole Hope mottok nesten ni millioner zloty på atten måneder.

Mye mer enn rapportene som ble presentert for styret.

“Åtte millioner åtte hundre tusen,” sa jeg.

“Nettopp.

“For hva?”

“Offisielt?” Programmer for kvinner som vender tilbake til arbeidsmarkedet, intervensjonsboliger, yrkesopplæring.

“Og virkelig?”

“Jeg vet ikke.

“Hvordan da?”

“Pengene fra Cole Hope gikk videre.

Hun viste bordet ved siden av.

Flere selskaper.

Northmere-arrangementer.

Helios-rådgivning.

Darling Eiendomstjenester.

Cedar Finch Konsulentvirksomhet.

Navnene betydde ingenting for meg.

“De har alle en felles postadresse,” sa Alicia.

“Hva er det?”

Hun ga meg gaten.

Jeg kjente henne.

Vale Capitals kontor lå to kvartaler unna.

“Det beviser ingenting.”

“Jeg vet. Derfor begynte jeg å lete etter eiere.

Hun ga meg en utskrift.

Helt øverst så jeg et navn.

“Margaret Cole”.

Matka Vanessy.

To personer til ble listet opp nedenfor.

Jeg kjente ikke en eneste av dem.

Jeg kjente den andre veldig godt.

Tomasz Rainer.

— Czy Vanessa hvordan?

“Jeg har ingen anelse.

“Men han driver en stiftelse.

“Formelt. Operative overføringer godkjennes av økonomidirektøren. Vanessa godkjenner de samlede kvartalsrapportene.

Jeg ble irritert.