“Dette er ingen unnskyldning.

“Jeg sa ikke at det var det.

Jeg gjemte dokumentet.

“Hvorfor kom du for å se meg i dag?”

Alicia så ned.

“Fordi jeg ble sparket i går.

“Fra hvem?”

“Thomas.

“Grunnen?”

— Omstrukturering.

“Og den ekte?”

“Han fant utskriften i skriveren.

Vi var stille en stund.

“Hvorfor var Richards bilde i Kabinett 214?”

“Fordi dette skapet tilhører broren min. Han var redd for å ha en kopi hjemme.

“Hvordan visste noen at jeg burde lete der?”

Alicia rynket pannen.

“Det var ikke jeg som sendte deg meldingen.

Jeg frøs.

“Ikke du?”

“Jeg glemte konvolutten. Jeg ba Paweł gi deg informasjon hvis noe skjer under gallaen. Jeg sendte ingen SMS.

Jeg tok frem telefonen min.

Meldingen var fortsatt der.

“Blackwoods signatur på overføringene er ekte.

Men Alexander signerte dem ikke.

Hvis du vil vite hvem som gjorde det, gå ned til kjøkkenheisen. Alene”.

“Hvem visste at vi skulle møtes her?”

Alicia ristet på hodet.

“Ingen.

Så trykket noen på håndtaket.

Vi frøs begge to.

Håndtaket falt ned igjen.

— Alicia?

Jeg hørte en mannsstemme.

Tomasz Rainer.

Alicia ble blek.

“Han burde ikke vite at jeg er her.

Jeg dyttet henne bort fra døren.

“Fru Rainer?” Jeg gråt.

Stillhet senket seg på den andre siden.

— Marta?

Så han visste også at jeg var nede.

Jeg åpnet døren.

Thomas sto alene i korridoren.

Han var femti-årene, en perfekt skreddersydd smoking, og ansiktet til en mann som nettopp hadde innsett at han hadde gjort en feil.

“Jeg leter etter et toalett,” sa han.

Jeg så på skiltet «tekstillager».

“Selvfølgelig.

“Alexander vil se deg.”

“Ringte han deg?”

“Nei.

“Hvordan vet du det da?”

Thomas så bak meg.

Han så Alicia.

“Mrs. Grant burde ha forlatt bygningen for lenge siden.

“Hun er fortsatt ansatt til slutten av måneden,” sa jeg.

“Vi har tatt fra henne tilgangen.

“Men ikke retten til å puste.

Ansiktet hans stivnet.

“Jeg vet ikke hva du sa, Alicia, men jeg råder deg til å være forsiktig med anklager.”

“Ingen har anklaget deg for noe,” svarte jeg.

Det stoppet ham.

Fordi han bare oppførte seg som om vi hadde gjort det.

“Vær så snill, kom tilbake til gallaen,” sa han til meg. “Dette er ikke stedet for slike samtaler.

“Og hvor er det riktige stedet å snakke om åtte millioner åtte hundre tusen zloty?”

Thomas svarte ikke.

Alicia tok et skritt tilbake.

“Sa du til Richard at jeg fant den?”

Thomas snudde seg mot henne.

“Du aner ikke hva du går til.”

“Det sa du.

“Det er ikke så enkelt.

“Nok,” avbrøt jeg.

Jeg tok frem telefonen min.

“Jeg ringer Alexander og en advokat.

Tomasz grep håndleddet mitt.

Ikke sterkt.

Men han grep den.

Jeg så først på hånden hans, så på ham.

Han slapp taket med en gang.

“Beklager.

“Du gjorde nettopp din andre feil på tretti sekunder.

“Du forstår ikke.”

“Da må du hjelpe meg.”

Ansiktet hans mistet spenningen et øyeblikk.

Og så så jeg noe jeg ikke hadde forventet.

Ikke arroganse.

Frykt.

“Richard utpresser deg?” spurte jeg.

Thomas ristet på hodet.

“Verre.

“Hva kan være verre?”

“Det faktum at jeg i begynnelsen gikk med på det frivillig.

Alicia trakk pusten.

Thomas lente seg mot veggen.

“For tre år siden trengte jeg penger. Mye. Jeg gjorde noe dumt. Richard fant det ut og tilbød seg å hjelpe.

“Hva er det?”

“Et lån.”

“For hva?”

“For informasjon.

“Hvilken informasjon?”

“Uskyldig i starten. Arrangementsdatoer. Markedsføringsbudsjetter. Leverandørlister.

“Og senere?”

Han så ikke på meg.

— Investeringsplaner.

Jeg visste allerede hvor det bar hen.

Blackwood Holdings kjøpte land til nye hoteller flere måneder i forveien. Informasjonen om det planlagte stedet kunne øke verdien av det omkringliggende området på noen få uker.

“Richard har kjøpt tomter før,” sa jeg.

Thomas var stille.

“Det gjorde han, ikke sant?”

“Av selskaper.

“De samme som pengene fra stiftelsen gikk til?”

“Ikke alle.

“Hvor mye tjente han?”

“Jeg vet ikke.

“Jeg tror det ikke.

“Jeg vet virkelig ikke. Titalls millioner? Kanskje mer.

Alicia dekket munnen med hånden.

— En Vanessa?

Thomas så mot døren.

“Vanessa var nødvendig.

“For hva?”

“Å skape en grunn for at penger kan bevege seg mellom stiftelser, sponsorer og leverandører uten å reise spørsmål.

“Visste hun det?”

“Hun visste om rollen.

“Hva er det?”

“At stiftelsen blåser opp fakturaer. At moren hennes får kontrakter. At Richard får tilbake noe av pengene gjennom konsulentselskaper.

“Og om tyveriet av investeringsinformasjon?”

“Det tror jeg ikke.

“Synes du ikke det?”

“Vanessa liker penger, men hun er ikke interessert i mekanismer. Richard fortalte henne hva hun skulle signere. Hun spurte bare om noe kunne komme tilbake til henne.

Det hørtes stygt ut.

Og det var sannsynligvis ekte.

“Hvorfor ga Richard deg konvolutten?”

Thomas bet tennene sammen.

“Det var ikke penger.

“Hva var inni?”

— Dokumenter.

“Hva er de?”