“Du utnyttet tillit,” sa dommer Rice. “Du behandlet folk som eiendeler som skulle skaffes og hindringer som skulle fjernes.”

Emily stirret rett frem.

Roman så på Aaron.

For en gangs skyld hadde han ingenting nyttig å si.

Dommen sikret at han skulle tilbringe resten av livet i fengsel.

Ytterligere straffer ble ilagt for de relaterte forbrytelsene.

Da dommeren var ferdig, mistet Aaron kontrollen igjen.

ropte han mot benken.

Namsbetjenten holdt ham tilbake og begynte å flytte ham ut av rettssalen.

Stemmen hans runget da han ble ført gjennom sidedøren.

Emily begynte å gråte.

Roman la en arm rundt henne.

Hun lente seg mot ham.

“Er det virkelig over?”

Han så mot den tomme døråpningen.

“Ja.”

Utenfor fylte journalister trappene til rettshuset.

Rick Mercer håndterte den korte offentlige uttalelsen, mens Roman og Emily unngikk kameraene.

De dro ut via en sidevei.

Det var ett sted Roman ønsket å dra.

Kapittel 9: Margarets løfte

De nådde Margarets grav nær solnedgang.

Roman bar liljer.

De hadde vært favorittene hennes.

Emily gikk ved siden av ham.

Hun virket sterkere enn hun hadde vært seks måneder tidligere.

Ikke helbredet.

Roman var ikke sikker på om sorg noen gang fungerte så rent.

Men sterkere.

De stoppet ved gravsteinen.

Roman knelte og plasserte blomstene forsiktig.

En stund sa ingen noe.

Så rørte Roman ved steinen.

“Det er gjort.”

Emily sto ved siden av ham.

“Han kan ikke skade noen andre.”

Stemmen hennes brast.

“Unnskyld, mamma.”

Roman så opp.

Emily tørket ansiktet.

“Jeg burde ha visst det.”

“Moren din klandret deg aldri.”

“Jeg forsvarte ham.”

“Han manipulerte deg.”

“Jeg bodde med ham.”

“Det betyr ikke at du kunne se hva han skjulte.”

Emily knelte ved siden av ham.

Roman så på Margarets navn risset inn i steinen.

“Natten før hun døde, fikk hun meg til å love noe.”

Emily snudde seg.

“Hva?”

“For å redde deg.”

Emily dekket munnen.

fortsatte Roman.

“Hun visste hva han hadde gjort mot deg følelsesmessig. Hun visste at du ville skylde på deg selv.”

Tårer rant nedover Emilys ansikt.

“Hun sa at hennes største frykt var å forlate deg med ham.”

Emily rakte ut etter Romans hånd.

“Du holdt løftet ditt.”

Roman klemte fingrene hennes.

“Det gjorde vi begge.”

“Hvordan?”

“Du vitnet.”

Emily så bort.

“Du sto i den rettssalen og fortalte sannheten om noen som hadde brukt år på å lære deg å ikke stole på din egen dømmekraft.”

Roman klemte hånden hennes igjen.

“Det krevde mot.”

De ble stående ved siden av Margaret til lyset begynte å falme.

Til slutt spurte Emily: «Hva skjer nå?»

Roman så mot kirkegårdsveien.

Huset tilhørte ham juridisk sett.

Aarons forsøk på å ta den var blitt ødelagt.

Margarets arveplan forble intakt, med Emily til slutt beskyttet.

Men selve huset føltes ikke lenger slik det en gang hadde gjort.

Altfor mange rom bar minner om Margarets sykdom.

For mange hjørner minnet Roman om å se på Aaron.

“Jeg har tenkt på å selge.”

Emily så raskt på ham.

“Huset?”

“Ja.”

“Men mamma elsket det huset.”

“Det gjorde jeg også.”

“Hvorfor da?”

Roman så tilbake på gravsteinen.

“Fordi moren din ikke er i bygningen.”

Han rørte ved brystet sitt.

“Hun er her.”

Så tok han på Emilys skulder.

“Og her.”

Emily forble stille.

fortsatte Roman.

“Vi kan huske henne uten å tilbringe resten av livet inne på stedet der hun led.”

Et sakte nikk.

“En ny start.”

“For oss begge.”

I løpet av de neste ukene la de planer.

Huset ble solgt raskt.

Roman donerte en del av inntektene til en stiftelse som støtter overlevende etter vold i hjemmet i Margarets navn.

Emily begynte prosessen med å vende fullt tilbake til juridisk praksis.

Opplevelsen med Aaron endret hvilken type arbeid hun ønsket å gjøre.

Hun ble stadig mer interessert i saker om økonomisk utnyttelse og overgrep.

Roman fant sin egen retning.

Han begynte å konsultere etterforskere i uløste saker som involverte mistenkelig sykdom, forsikringssvindel og mønstre som lignet Aarons oppførsel.

Rick ringte ham jevnlig.

Føderale etterforskere gjorde det av og til også.

Flere eldre saker ble gjenåpnet.

Manuel Blackwell, formelt frikjent etter sin urettmessige fengsling, ble en forkjemper for reform av strafferettssystemet.

Han og Roman holdt kontakten.

Det var et usannsynlig vennskap.

Ingen av mennene hadde valgt det som knyttet dem sammen.

Begge forsto hva det betydde å miste år til Aaron Kovak.

Seks måneder etter rettssaken begynte Emily å treffe noen.

Dwight Bishop Jr., den voksne sønnen til Romans advokat.

Roman fulgte nøye med på ham.

Veldig forsiktig.

Emily ertet ham for det en gang.

“Du vet at du ikke trenger å avhøre hver mann som kjøper meg middag.”

“Jeg forhørte ham ikke.”

“Du spurte hvor han gikk på college, hvor han jobber, hvor lenge han har kjent sine tre siste arbeidsgivere og om han har gjeld.”

“Det var samtale.”

Emily lo.