Han holdt armen rundt Emily når noen så på. Han håndhilste, tok imot sympati og spilte den knuste svigersønnen.

Emily lente seg mot ham og gråt.

Roman la merke til andre ting.

Aaron sjekket klokken sin.

En gang, da han trodde ingen så, smilte han til noe på telefonen sin.

Senere hvisket han i øret til Emily.

Hva enn han sa, fikk skuldrene hennes til å stramme seg.

Stanley Little nærmet seg Roman mot slutten av gudstjenesten.

Stanley var en rettstoksikolog som Roman hadde samarbeidet med i en rekke etterforskninger.

Han hadde også vært den første eksperten som bekreftet det Roman fryktet om Margaret.

“Beklager,” sa Stanley.

Roman nikket.

“Alt klart?”

“Alt dokumentert. Logget. Bevart.”

“Når jeg gir ordre?”

“Vi flytter oss.”

Roman takket ham stille og vendte seg tilbake mot sin kones grav.

Etter begravelsen vendte alle tilbake til Piper-huset.

Margarets venner hadde med seg gryteretter og desserter. Tidligere kolleger fylte kjøkkenet med kaffe. Folk delte historier om klasserommet hennes, hagen hennes, hennes vane med å sende håndskrevne bursdagskort til folk hun ikke hadde sett på mange år.

Aaron opptrådte vakkert.

Han bar tallerkener.

Han helte opp drikke.

Han fortalte gjestene hvor mye Margaret hadde betydd for ham.

Av og til klemte han Emilys hånd.

Fra andre siden av rommet så det støttende ut.

Roman visste bedre.

Senere, da de fleste gjestene var opptatt i stuen, sluttet Aaron seg til Roman på kjøkkenet.

“Dette huset er for stort for deg nå.”

Roman satte sakte ned tallerkenen han holdt.

Aaron myknet stemmen.

“Du burde tenke på å redusere bemanningen. Emily og jeg kan hjelpe deg å selge. Finn noe enklere for deg å håndtere.”

“Det var omtenksomt.”

“Jeg mener det. Du burde ikke være alene på et sted av denne størrelsen.”

Roman så forbi ham mot gangen Margaret hadde gått ned hver morgen i førti år.

“Jeg er ikke klar til å forlate hjemmet Margaret og jeg bygde sammen.”

“Selvfølgelig.”

Aaron svarte for raskt.

“Ikke ennå,” la Roman til.

Aaron smilte.

“Selvfølgelig. Ta den tiden du trenger. Bare vit at vi er her for deg. Familie tar vare på familien, ikke sant?”

“Riktig.”

Klokken ni den kvelden var den siste gjesten borte.

Roman sto ved frontvinduet og så på at Aarons BMW kjørte bort.

Emily satt i passasjersetet.

Selv gjennom glasset og regnet kunne Roman se hvor blek hun så ut.

En stemme kom bak ham.

“Er du sikker på dette?”

Rick Mercer steg ut av arbeidsrommet.

Han var femtiåtte, bred over skuldrene, med det permanent uimponerte uttrykket til en som hadde tilbrakt for mange år blant profesjonelle løgnere.

Roman og Rick hadde jobbet sammen med organiserte kriminalitetssaker i femten år før Rick gikk over til lokal detektivjobb.

Roman snudde seg bort fra vinduet.

“Jeg har aldri vært mer sikker på noe.”

Rick studerte ham.

“Dette kan bli stygt.”

“Margaret fortjente bedre enn det han gjorde mot henne.”

Roman kastet et blikk mot innkjørselen.

“Og Emily fortjener å være fri fra ham.”

“Aaron vil kjempe.”

“La ham.”

Romans stemme ble hardere.

“Jeg har bygget dette i fjorten måneder. Mord. Svindel. Forfalskning. Og hvis det jeg fant ut om fortiden hans stemmer, var ikke Margaret hans første offer.”

Ricks uttrykk endret seg.

“Hva trenger du fra meg?”

“Tålmodighet.”

“Er det alt?”

“Og backup når jeg ringer.”

Roman gikk mot spisestuen hvor begravelsesblomster dekket nesten alle tilgjengelige flater.

“Han skal flytte snart. Sannsynligvis innen en uke. Han tror Margaret var det eneste som sto mellom ham og det han vil ha.”

“Huset?”

“Huset. Forsikring. Hva enn annet han tror han kan tåle.”

Rick nikket sakte.

“Når han gjør sitt trekk?”

“Jeg vil ha alt klart.”

Rick studerte Roman et øyeblikk til.

“Du vet at gutta på stasjonen fortsatt skylder deg tjenester.”

“Jeg ber ikke om tjenester. Jeg ber om at alt skal gjøres riktig.”

“Det er derfor de respekterer deg.”

Etter at Rick dro, gikk Roman gjennom det stille huset.

Hvert rom rommet Margaret.

Lesebrillene hennes lå fortsatt ved siden av stolen.

Et skjerf hang over baksiden av benken i gangen.

Pianoet hennes ventet i musikkrommet.

Roman trykket på en tast.

En myk tone fylte rommet.

For et øyeblikk truet sorgen med å bryte gjennom disiplinen han hadde brukt for å overleve de siste fjorten månedene.

Han lukket øynene.

Så lot han tonen forsvinne.

Aaron hadde tatt nok fra dem.

Han ville ikke ta Emily også.

Roman gikk ned og sjekket telefonen sin.

En melding fra hans advokat, Dwight Bishop, hadde kommet under begravelsen.

Beskyttelsene rundt huset var sikre. Ethvert forsøk på overføring uten Romans nødvendige autorisasjon ville umiddelbart skape problemer.

Roman leste meldingen to ganger.

Så la han på telefonen.

“Bare gjør det, Aaron,” mumlet han.

“Prøv.”

De neste tre nettene organiserte Roman filer, bevarte kopier og ventet.

Han kjente menn som Aaron.