Han hadde en historie med å forfalske dokumenter knyttet til dødsbo, endre papirer og legge til rette for identitetssvindel.

Roman koblet ham til slutt til Aaron gjennom gamle etterforskningsdatabaser og overvåkning.

Aaron møtte Kevin flere ganger.

Kontanter skiftet hender.

Så oppdaget Roman utkastet til quitclaim-skjøtet.

Huset.

Margarets signatur.

Emilys navn.

Aarons navn.

Det var da den større strukturen ble klar.

Sykdommen var ikke tilfeldig.

Heller ikke den økonomiske planleggingen.

Roman følte seg fysisk syk.

Det vanskeligste var å ikke finne ut hva Aaron holdt på med.

Den ventet.

En natt fant Rick Roman alene på kontoret i kjelleren.

Margaret hadde knapt rukket å spise middag den kvelden.

Roman satt ved pulten med begge hendene over ansiktet.

Rick lukket døren.

“Du kan ikke fortsette sånn.”

Roman så opp.

“Hvilket valg har jeg?”

“Vi beveger oss nå.”

“Og hvis han løper?”

“Vi finner ham.”

“Han har forsvunnet før.”

Roman reiste seg.

“Hvis jeg skremmer ham bort uten nok til å holde ham innelåst, bytter han navn igjen. Finner noen andre.”

Rick sa ingenting.

“Og hva skjer med Emily?”

Romans stemme brast.

“Hva skjer hvis han innser at hun vet noe? Hva skjer hvis hun blir upraktisk?”

Rick lente seg mot arbeidsbenken.

“Du ser kona di lide.”

“Tror du jeg ikke vet det?”

Ordene kom ut skarpere enn Roman hadde tenkt.

Han senket stemmen.

“Hver dag vet jeg nøyaktig hva jeg ser på.”

Han så opp i taket, som om han på en eller annen måte kunne se Margaret sove to etasjer over dem.

“Men jeg trenger nok til å avslutte dette. Ikke avbryte det. Avslutt det.”

Til slutt fortalte Roman det til Margaret.

Han hadde motstått så lenge han kunne.

En klar kveld, da de var alene, satt han ved sengen hennes og forklarte hva han hadde oppdaget.

Margaret gråt.

Ikke for seg selv.

For Emily.

“Han kontrollerer henne,” hvisket hun.

Roman holdt hånden hennes.

“Jeg vet det.”

“Hun tror hun elsker ham.”

“Jeg vet det.”

“Redde datteren vår.”

Roman så ned på de sammenflettede hendene deres.

“Margaret—”

“Lov meg det.”

Han møtte blikket hennes.

“Jeg lover.”

Margaret klemte fingrene hans med den lille styrken hun hadde igjen.

“Ikke la ham gjøre dette mot noen andre.”

Roman lovet det også.

Da Margaret til slutt døde, sørget Roman for passende medisinsk undersøkelse og sørget for at toksikologi ble vurdert.

Resultatene støttet det han og Stanley hadde dokumentert.

Etterforskningen gikk fra mistanke til en rettslig sak.

Og Aaron, som trodde Margarets død hadde fjernet det siste hinderet, begynte å bevege seg raskere.

Akkurat som Roman hadde forventet.

Nå, stående på verandaen etter lockouten, så Roman Aaron forstå at den sørgende svigerfaren han hadde avvist, hadde etterforsket ham nesten fra starten av.

Fellen hadde aldri startet med den byttede låsen.

Den byttede låsen hadde bare fortalt Roman at det var på tide å lukke den.

Kapittel 5: Den umulige returen

“Aaron Bates,” sa Rick Mercer, “du er arrestert i forbindelse med Margaret Pipers død.”

Aaron snublet bakover.

“Dette er galskap.”

Rick gikk inn i døråpningen.

Aaron løftet begge hendene.

“Jeg gjorde ingenting.”

Stanley snakket rolig.

“Toksikologiske bevis sier noe annet.”

Aaron så på ham.

“Vi har dokumenterte prøver som strekker seg over flere måneder,” fortsatte Stanley. “Og ytterligere bevis som viser et konsekvent mønster.”

“Du lyver.”

“Nei.”

Aaron vendte seg mot Roman.

“Du gjorde dette.”

Roman svarte ikke.

“Du har prøvd å vende Emily mot meg helt fra starten.”

Emily dukket opp fra stuen.

Hun holdt papirer i skjelvende hender.

Aarons hele holdning endret seg.

“Baby.”

Emily så på ham.

“Er dette ekte?”

Han tok et skritt mot henne.

Hun trådte tilbake.

“Emily, hør på meg.”

“Skadet du moren min?”

“Nei.”

Svaret kom umiddelbart.

“Disse menneskene prøver å ramme meg.”

Emily løftet en av sidene.

“Jeg fant dette på kontoret ditt.”

Aaron stoppet.

Stemmen hennes skalv.

“En livsforsikring som involverer mamma.”

“Emily—”

“Og dokumenter med min signatur.”

Hun så på ham som om hun så ansiktet hans for første gang.

“Jeg signerte dem aldri.”

“Jeg kan forklare.”

“Forklar da.”

Aarons blikk beveget seg mot den åpne inngangsdøren.

Rick flyttet seg litt, blokkerte veien.

Aaron så tilbake på Emily.

“Alt jeg gjorde var for oss.”

Roman så Emilys uttrykk falle sammen.

“For oss?”

“Faren din skulle kontrollere alt for alltid. Jeg prøvde å beskytte fremtiden vår.”

Emily stirret på ham.

“Moren min døde.”

Aarons fatning brast endelig.

Ansiktet hans strammet seg.

Ordene begynte å komme raskere.

“Hun var allerede syk.”

Rommet ble stille.

Emilys hender sank litt.

“Hva sa du?”

Aaron så ut til å innse at han hadde gått for langt.

“Jeg mente ikke—”

“Du sa hun allerede var syk.”

“Emily, slutt å vri på ordene mine.”

Hun stirret på ham.

“Alle de nettene du sa pappa var paranoid.”

Aaron så mot Roman.

“Alle de gangene du sa han innbilte seg ting.”