Stanley, som hadde sluttet seg til dem, trakk en stol nærmere.
svarte han mildt.
“Forgiftningen ville forklare svakheten, skjelvingene og nevrologiske symptomer.”
Emily svelget.
Roman la en hånd over hennes.
fortsatte Stanley forsiktig.
“Faren din sørget for at hun fikk riktig behandling for smerte og ubehag. I de siste timene var hun ikke alene.”
Emily lente seg mot Roman.
Han holdt henne mens hun gråt.
Etter flere minutter åpnet Rick en ny mappe.
“Det er mer.”
Roman så opp.
“Vi har identifisert to ytterligere mulige ofre knyttet til Aaron.”
Emily løftet hodet.
“En kvinne i Arizona døde etter en bilfeil som ble erklært mekanisk. En annen kvinne i Oregon utviklet en alvorlig, uforklarlig sykdom under et forhold til ham. Hun kom seg etter at forholdet tok slutt.»
Romans uttrykk ble hardt.
“Dette var et mønster.”
“Det er slik det ser ut.”
Rick foldet hendene.
“De føderale myndighetene er involvert fordi oppførselen krysser flere jurisdiksjoner.”
Et oppstyr utenfor fanget oppmerksomheten deres.
Aaron ble eskortert mot et intervjurom.
For første gang siden Roman hadde kjent ham, så han mindre ut.
Ikke fysisk.
Sjarmen var borte.
Det som var igjen, var den redde kalkylen under.
Roman reiste seg.
“Jeg vil snakke med ham.”
Rick ristet på hodet.
“Nei.”
“Fem minutter.”
“Roman, du er følelsesmessig involvert.”
“Jeg må se ham i øynene.”
Rick studerte ham.
Så sukket han.
“Jeg står utenfor døren.”
Roman gikk inn i avhørsrommet alene.
Aaron satt ved et metallbord med det ene håndleddet sikret.
Den dyre skjorten hans var krøllete. Håret hans var ikke lenger perfekt.
Hat dukket opp umiddelbart.
“Kommer du for å skryte?”
“Nei.”
Roman satt overfor ham.
“Jeg kom til å forstå.”
Aaron lo en gang.
“Tror du det er noe å forstå?”
“Hvorfor Margaret?”
“Du vet det allerede.”
“Jeg vil høre deg si det.”
Aaron lente seg tilbake.
“Penger.”
Enkelheten i svaret traff hardere enn Roman hadde forventet.
“Er det alt?”
“Hva mer finnes det?”
“Emily.”
Aaron trakk på skuldrene.
“Emily var enkel.”
Romans hender ble liggende flatt på bordet.
“Lett?”
“Hun ville ha godkjenning. Ville at alle skulle være lykkelige. Folk som det er lette å styre.”
Roman kjente sinnet stige.
Han holdt stemmen rolig.
“Og Margaret?”
“Tillitsfull.”
Aaron lo bittert igjen.
“Hun likte meg. Gjorde alt enklere.”
“Hun behandlet deg som en sønn.”
“Hun var nyttig.”
Roman så på ham lenge.
“Du drepte en kvinne fordi hun var nyttig for deg.”
Aarons øyne smalnet.
“Ikke oppfør deg rettferdig mot meg. Du så henne bli verre mens du bygde din lille sak.”
Setningen traff akkurat der Aaron mente.
Roman så ikke bort.
“Ja.”
“Hva slags ektemann gjør sånt?”
“Den typen som visste at hvis jeg beveget meg for tidlig, ville du løpe.”
Aaron fnøs.
“Det vet du ikke.”
“Jeg vet du løp før.”
Underholdningen forsvant.
“Sarah Henderson.”
Aaron stirret.
“Du har endret navnet ditt. Forsvant. Begynte på nytt.”
Roman lente seg tilbake.
“Hvis jeg hadde konfrontert deg etter den første testen, kunne jeg kanskje ha skremt deg bort fra Margaret en stund.”
Halsen hans snørte seg sammen.
“Men hva så?”
Aaron sa ingenting.
“Du finner en annen kvinne. En annen familie. Kanskje Emily blir farlig for deg fordi hun vet for mye.”
Romans stemme senket seg.
“Jeg trengte nok bevis til å forsikre meg om at du ikke bare kunne forsvinne igjen.”
“Du er syk.”
“Kanskje sorgen har forandret meg.”
Roman reiste seg.
“Men du er ferdig.”
Aaron lente seg frem.
“Jeg går ut.”
“Kanskje du vil anke.”
“Jeg skal klare dette.”
“Du kan fortelle deg selv hva som helst som hjelper deg å sove.”
Roman snudde seg mot døren.
“Vent.”
Han så tilbake.
For første gang hadde frykten erstattet Aarons sinne.
“Hva med Emily?”
“Hva med henne?”
“Hva skal du si til henne?”
“Sannheten.”
Aarons munn strammet seg.
“At du brukte henne. At du skadet moren hennes. At ingenting av det som skjedde var hennes feil.”
Roman hvilte hånden på dørhåndtaket.
“Hun er tretti år gammel. Hun har et liv foran seg.”
Aaron lo bittert.
“Hun vil aldri stole på noen igjen.”
Roman så på ham.
“Det er det du vil tro.”
Han åpnet døren.
“Men hun vil komme seg.”
Roman trådte ut i gangen.
“Du vil ikke være der for å kontrollere hva som skjer videre.”
Emily ventet utenfor.
“Er det over?”
Roman la en arm rundt henne.
“Denne delen er det.”
Han visste at det fortsatt var en prøve foran seg.
Det ville vært oppmerksomhet.
Det ville bli sorg.
Det ville komme spørsmål ingen av dem ønsket å svare på.
Men Aaron kunne ikke lenger gå inn i hjemmet deres.
Kunne ikke lenger fortelle Emily hvor hun skulle stå.
Kunne ikke lenger putte noe i Margarets mat eller vann.
Kunne ikke lenger late som om Piper-familien tilhørte ham.
For den dagen var det nok.
Kapittel 7: Rettssaken
