Roman pustet sakte ut.

“Og Kevin?”

“Kevin Hannah samarbeider.”

Rick stoppet opp.

“Han sier han forfalsket dokumenter for Aaron. Han er villig til å vitne.»

Roman så på huset.

Gjennom frontvinduet krysset en skygge rommet.

Så krysset han igjen.

Aaron gikk frem og tilbake.

For første gang var han redd for informasjon han ikke kontrollerte.

Tre kjøretøy svingte inn på gaten.

Rick ankom i en umerket sedan.

Stanley kjørte inn bak ham.

Dwight Bishops Mercedes stoppet sist.

Roman steg ut av bilen.

Rick møtte ham ved fortauskanten.

“Er du klar?”

Roman så mot verandaen.

Kofferten hans var fortsatt der.

“La oss fullføre det.”

De fire mennene gikk oppover stien.

Roman ringte på døren.

Aaron åpnet døren.

Blikket hans landet først på Roman.

Så Rick.

Så merket.

Så Stanley.

Så Dwight.

Ekte frykt dukket opp.

“Hei, Aaron,” sa Roman.

Aarons munn åpnet seg.

Ingen ord kom.

“Jeg tror du kjenner detektiv Mercer.”

Rick tok et skritt frem.

“Dette er Stanley Little, rettstoksikolog.”

Stanley forble stille.

“Og Dwight Bishop, min advokat.”

Dwight ga Aaron et kjølig nikk.

Roman så på svigersønnens ansikt.

“Vi må snakke.”

“Om hva?”

Aarons stemme hadde mistet selvtilliten.

svarte Roman stille.

“Margaret.”

Aaron tok et skritt bakover.

Roman fulgte ikke etter.

“Og papirene dine.”

Et skritt til.

“Og Sarah Henderson i Nevada.”

All farge forsvant fra Aarons ansikt.

“Nei.”

Øynene hans beveget seg raskt fra én mann til en annen.

“Nei. Det er umulig.”

Roman holdt blikket hans.

“Du brukte fjorten måneder på å tro at jeg bare var en gammel mann som så kona si bli syk.”

Aarons pust endret seg.

“Du glemte hva jeg gjorde i trettito år.”

Kapittel 4: Fjorten måneder tidligere

Romans etterforskning hadde startet fjorten måneder før lockouten, en varm augustkveld under Emilys trettiårsmiddag.

Margaret hadde brukt dagen på å lage mat.

Stekt kylling.

Grønnsaker fra hagen hennes.

Eplepai fordi Emily hadde elsket det siden barndommen.

Aaron kom tidlig.

Han meldte seg frivillig til å hjelpe.

I begynnelsen var ingenting han gjorde dramatisk.

Det var nettopp det som plaget Roman.

Aaron beveget seg altfor komfortabelt gjennom kjøkkenet.

Han åpnet skuffer uten å spørre.

Han visste hvor Margaret oppbevarte visse briller.

Han oppførte seg som en som hadde studert huset i stedet for bare å besøke det.

“La meg hente noe å drikke til Margaret,” sa han.

Roman så på fra andre siden av rommet.

Aaron åpnet kjøleskapet.

“Hun må være utslitt etter å ha laget mat hele dagen.”

Han helte vann i et glass.

Så så Roman hånden hans bevege seg.

En kort bevegelse mot lommen hans.

Tilbake mot glasset.

Så raskt at de fleste ville ha gått glipp av det.

Roman hadde brukt tiår på å bli betalt for ikke å gå glipp av ting.

Han sa ingenting.

Middagen fortsatte.

Senere, da alle hadde flyttet inn i stuen, gikk Roman tilbake til kjøkkenet.

Margarets halvtomme glass ble stående på bordet.

Han helte resten av vannet i en ren prøvebeholder.

Tre dager senere endret laboratorieresultatet livet hans.

Talliumsulfat.

En liten konsentrasjon.

Men ikke noe som burde vært i Margarets drikkevann.

Roman leste rapporten gjentatte ganger.

De nevrologiske problemene så plutselig annerledes ut.

Svakheten.

Ristingen.

Forvirringen.

Den uforklarlige nedgangen.

Hans første instinkt var å konfrontere Aaron med en gang.

Hans andre instinkt—det som var formet av trettito års etterforskninger—stoppet ham.

Hvis Aaron hadde gjort dette med vilje, kunne det å konfrontere ham uten nok bevis få ham til å løpe.

Roman trengte å kjenne hele omfanget.

Han kalte Stanley Little.

Stanley gikk med på å teste flere prøver.

Rick Mercer åpnet en uoffisiell etterforskningsmappe.

Dwight Bishop gjennomgikk stille Pipers’ eiendoms- og eiendomsbeskyttelse.

Roman begynte å se på.

Han dokumenterte Aarons besøk.

Han fulgte mønstre.

Han installerte diskrete kameraer i lovlige områder i sitt eget hjem.

Han samlet mat- og vannprøver når han hadde en reell mulighet.

Mønsteret ble vanskeligere å benekte.

Margarets symptomer ble ofte verre etter at Aaron besøkte.

Laboratorieresultater påviste gjentatte ganger det samme giftige stoffet.

Så begynte Roman å undersøke Aaron selv.

Aaron Bates, oppdaget han, hadde en gang vært Aaron Kovak.

Han hadde lovlig endret navnet sitt syv år tidligere.

Før det hadde han bodd i Las Vegas.

Og før han giftet seg med Emily, hadde han vært gift med en kvinne ved navn Sarah Henderson.

Sarah døde som trettienåring etter å ha utviklet mystiske nevrologiske problemer.

Aaron mottok en forsikringsutbetaling på 500 000 dollar.

Etterpå forsvant han fra offentligheten i nesten to år.

Så dukket han opp igjen under et nytt navn.

Roman fortsatte å grave.

Han fant andre kvinner Aaron hadde datet.

Flere hadde betydelige eiendeler.

Disse forholdene tok brått slutt etter økonomiske uregelmessigheter eller uforklarlige tvister.

Ingen av kvinnene hadde reist straffesaker.

Aaron hadde gått videre før situasjonene ble alvorlige nok til å fange ham.

Kevin Hannah brukte lengre tid på å identifisere seg.