Seks måneder senere ble Aaron Bates—identifisert i offisielle prosesser under sitt tidligere juridiske navn, Aaron Kovak—stilt for retten.

Rettssalen var full.

Journalister fylte gangen.

Roman deltok hver dag.

Emily satte seg ved siden av ham.

Terapi hadde hjulpet henne å begynne å bygge opp igjen de delene av seg selv Aaron gradvis hadde erodert.

Hun ble fortsatt overrasket av visse tonefall.

Likevel ba jeg om unnskyldning for ting som ikke krevde noen unnskyldning.

Men kvinnen Roman husket fra før Aaron kom tilbake.

Aktoratet la frem saken metodisk.

Stanley vitnet om toksikologiske funn.

Han forklarte hvordan stoffet oppdaget i Margarets system kunne forårsake den typen nevrologisk forringelse hun hadde opplevd.

Han gikk gjennom de dokumenterte prøvene med juryen.

Datoene.

Mønsteret.

Konsistensen.

Videobevis viste Aaron som forstyrret Margarets mat og drikke.

Økonomiske dokumenter knyttet ham til Kevin Hannah.

Kevin vitnet i varetekt.

Han innrømmet å ha laget falske arvedokumenter, falske signaturer og identitetsdokumenter for Aaron.

Han beskrev kontantbetalinger.

Han beskrev instruksjoner.

Han beskrev dokumentene som var utformet for å flytte eiendom etter Margarets død.

Deretter tok Manuel Blackwell vitneboksen.

Rettssalen ble stille.

Han beskrev Sarah Henderson.

Sykdommen hennes.

Hennes død.

Måten Aaron hadde manøvrert mistanke mot ham etterpå.

Han beskrev at han tilbrakte åtte år i fengsel for en forbrytelse han hevdet han ikke hadde begått.

Det mest skadelige av alt var at Manuel beskrev samtaler fra fortiden.

Ifølge ham hadde Aaron en gang gjort ekteskapet til en transaksjon: finne noen med eiendeler, vinne tillit, få kontroll og dra med så mye som mulig.

Sarah hadde ikke vært en partner for Aaron.

Hun hadde vært en mulighet.

Da Emily vitnet, syntes Roman det var vanskeligere å lytte.

Hun beskrev de tidlige årene av ekteskapet sitt.

Aaron hadde vært oppmerksom.

Beskyttende.

Sjarmerende.

Så begynte korreksjonene.

Små.

Han stilte spørsmål ved avgjørelsene hennes.

Kritiserte vennene hennes.

Forklarte hvorfor faren hennes angivelig var kontrollerende.

Foreslo at Roman ble paranoid med alderen.

Etter hvert begynte Emily å måle hver avgjørelse opp mot Aarons reaksjon.

“Han fikk meg til å tvile på faren min,” sa hun til juryen.

Stemmen hennes skalv.

“Han sa at pappa innbilte seg ting. At han var for gammel til å håndtere alt selv.”

Hun kastet et kort blikk mot Roman.

“Jeg trodde på mannen min.”

Øynene hennes fylte seg.

“Og mens jeg forsvarte ham, var moren min døende.”

Roman ville reise seg og ta henne ut av rettssalen.

I stedet forble han stille.

Dette var også en del av å holde Margarets løfte.

Da Roman vitnet, beskrev han etterforskningen på samme disiplinerte måte som han en gang beskrev bevis for føderale juryer.

Bursdagsmiddagen.

Vannprøven.

Den første testen.

De senere prøvene.

Aarons møter.

De forfalskede papirene.

Navneendringen.

Nevada.

Kevin.

Huset.

Forsvaret utfordret valget Roman hadde tatt om å undersøke stille i stedet for å konfrontere Aaron med en gang.

“Du så din kone forfalle i fjorten måneder,” sa forsvarsadvokaten.

Romans kjeve strammet seg.

“Jeg så en mistenkt lovbryter fortsette et mønster mens jeg dokumenterte nok bevis til å stoppe ham permanent.”

“Du kunne ha konfrontert ham.”

“Og hvis han forsvant?”

“Det er spekulasjon.”

“Han hadde forsvunnet før.”

Advokaten endret retning.

“Du forventer at denne juryen skal tro at din kone var enig i avgjørelsen din?”

Roman så mot juryen.

“Margaret visste det før hun døde.”

En mumling gikk gjennom rettssalen.

“Hun ba meg beskytte datteren vår.”

Roman stoppet opp.

“Og for å sørge for at han ikke kunne gjøre dette mot en annen familie.”

På den andre siden av rommet stirret Aaron på ham.

Forsvarsadvokaten fortsatte.

Men Aaron sluttet å lytte.

Plutselig reiste han seg.

“Tror du at du er så smart?”

Advokaten hans grep tak i ermet hans.

Aaron trakk seg løs.

“Tror du at du vant?”

Dommeren beordret ham til å sette seg.

Aaron pekte mot Roman.

“Jeg burde ha kvittet meg med deg også!”

Rettssalen frøs.

Advokaten hans lukket øynene.

Aaron fortsatte å rope.

“Det huset skulle vært mitt!”

Rettsbetjenter beveget seg mot ham.

“Alt skulle vært mitt!”

De tvang ham tilbake i stolen.

Skaden var skjedd.

Juryen drøftet i mindre enn tre timer.

Da de kom tilbake, holdt Roman Emilys hånd.

Skyldig.

Telling etter telling.

Emily senket hodet og gråt.

Roman lukket øynene.

For første gang på fjorten måneder tillot han seg å tenke én setning uten umiddelbart å planlegge hva som skulle skje.

Margaret, vi har ham.

Kapittel 8: Straffeutmåling

Tre uker senere kom de tilbake for domsavsigelse.

Dommer Terren Rice hadde gjennomgått saksdokumentet.

Hun kalte Aaron Kovak.

“Jeg har sittet på denne benken i tjuetre år,” begynte hun. “Jeg har hørt saker som involverer ekstraordinær grusomhet.”

Aaron satt uten uttrykk.

“Det som kjennetegner din oppførsel er ikke en enkelt impulsiv handling. Det er beregning.”

Hun beskrev bevisene.

Den langvarige forgiftningen.

De falske dokumentene.

Det økonomiske motivet.

Den tidligere oppførselen knyttet til Sarah Henderson.

De bredere bedrageriforbrytelsene.