Når de trodde premien var nær, ble tålmodigheten vanskelig.
På den tredje dagen beviste Aaron at han hadde rett.
Kapittel 3: Lockouten
Roman tilbrakte torsdag ettermiddag ved Margarets grav.
Da han kom hjem, var himmelen grå og verandabordene fuktige etter en tidligere dusj.
Fra gaten så ingenting annerledes ut.
Det viktorianske huset hadde fortsatt de samme skoddene som Roman hadde malt om to somre tidligere.
Den samme verandaen Margaret pyntet hver høst.
Den samme inngangsdøren de hadde gått gjennom sammen i førti år.
Roman satte inn nøkkelen sin.
Det stoppet.
Han prøvde igjen.
Ingenting.
Låsen var byttet.
Roman ble stående på verandaen i flere sekunder med den ubrukelige nøkkelen i hånden.
Han hadde forventet at Aaron skulle gjøre et trekk.
Han hadde til og med forberedt seg på det.
Likevel klarte den rene arrogansen ved å bytte låser på en sørgende manns hus å overraske ham.
Roman ringte på døren.
Hans egen ringeklokke.
Døren åpnet seg.
Aaron sto der i jeans med et smil som aldri nådde øynene hans.
“Roman. Hva gjør du her?”
“Jeg bor her.”
Aaron kastet et blikk på nøkkelen.
Roman løftet den litt.
“Hvorfor fungerer ikke dette?”
Aaron hvilte den ene skulderen mot rammen.
“Emily og jeg har snakket sammen. Vi mener det er på tide med noen endringer.»
“Hva endrer seg?”
“Nye låser, gamle mann.”
Aaron smilte.
“Dette er huset vårt nå.”
Roman så forbi ham.
Emily satt i sofaen i stua med ansiktet delvis vendt bort.
“Hva snakker du om?”
Aaron stakk hånden i lommen og tok frem brettede papirer.
“Dette var huset ditt. Margaret signerte et avståelsesdokument før hun døde. Overførte eiendommen til Emily.”
Han banket på papiret.
“Og Emily la meg til.”
Roman så Margarets forfalskede signatur.
Det var en kompetent etterligning.
Det var også ubrukelig.
Eiendomsbeskyttelsen Dwight hadde innført betydde at Aarons papir ikke magisk kunne overføre eierskapet.
Margarets legitime eiendomsdokumenter var trygge.
Roman lot ingenting av det vises.
“Du kan ikke gjøre dette.”
“Det gjorde jeg nettopp.”
Aaron så ut til å like å si det.
“Jeg vet dette er vanskelig. Først mister du kona di. Nå huset. Men Emily og jeg trenger plass til å starte vår egen familie.”
Roman stirret på ham.
fortsatte Aaron.
“Og ærlig talt, det at du er her er bare en konstant påminnelse om hva hun mistet.”
Han gikk inn i huset igjen.
Noen sekunder senere kom han tilbake med Romans koffert.
Bagen var dårlig pakket. En skjorteerme hang fra glidelåsen.
Aaron slapp den ned på verandaen.
“Finn et motell. Sov i bilen din. Jeg bryr meg ikke. Du blir ikke her.”
Kofferten landet ved Romans føtter.
Roman så ikke bort fra Aaron.
Den yngre mannens ansikt bar noe mer avslørende enn sinne.
Triumf.
I Aarons sinn hadde planen fungert.
Gift deg med datteren.
Vinn hennes tillit.
Fjern moren.
Ta huset.
Kontroller arven.
Kanskje samle inn forsikringspenger underveis.
Emily dukket opp bak ham.
“Pappa, jeg beklager. I—”
“Emily, gå inn igjen.”
Aaron hevet ikke stemmen.
Det trengte han ikke.
Emily rykket til.
Så adlød hun.
Romans sorg skiftet til noe kaldere.
Han smilte.
Bare litt.
Aaron la merke til det.
“Hva er morsomt?”
“Jeg tenkte.”
Roman tok frem telefonen sin.
Aarons uttrykk strammet seg.
“Om hva?”
“Trettito år i FBI.”
Smilet forsvant fra Aarons ansikt.
fortsatte Roman.
“Om hvor mange kriminelle jeg så overbevise seg selv om at de var smartere enn alle rundt dem.”
Aarons øyne flakket mot telefonen.
“Hvor mange av dem hadde akkurat det utseendet du har nå.”
“Hva gjør du?”
Roman ringte.
Samtalen ringte én gang.
Så koblet de til.
“Ja,” sa han. “Det er på tide.”
Aaron tok et skritt frem.
Roman snudde seg litt bort.
“Ta med alt. Jeg møter deg her om ti minutter.”
Han avsluttet samtalen.
Aaron stirret på ham.
“Du bløffer.”
Roman bøyde seg og løftet kofferten.
“Er jeg det?”
Han gikk mot trappene.
Nederst snudde han seg.
“Jeg kommer tilbake om nøyaktig ti minutter, Aaron.”
Den yngre mannen sa ingenting.
“Og jeg tar med meg noen.”
Aaron krysset armene.
“Tror du det skremmer meg?”
“Nei.”
Roman så rett på ham.
“Men mens jeg er borte, vil jeg foreslå at du tenker nøye gjennom alt du har gjort de siste fjorten månedene.”
Noe beveget seg bak Aarons øyne.
Roman så det.
“Hver eneste ting.”
Så gikk han til bilen sin.
Han kjørte rundt kvartalet og parkerte der han fortsatt kunne se huset.
Telefonen hans ringte nesten umiddelbart.
Rick.
“Vi er fem minutter unna. Stanley og Dwight er med meg.”
“Bra.”
“Vi fant flere.”
Roman rettet seg opp.
“Fortell meg.”
“Det er en tidligere kone i Nevada. Sarah Henderson. Døde for fem år siden under mistenkelige omstendigheter.”
Roman sa ingenting.
“Forsikringsutbetalingen var en halv million dollar.”
Fingrene hans strammet grepet rundt rattet.
“Nevada-etterforskerne åpner den igjen.”
“Hva med ransakingsordren?”
“Signert for en time siden.”
