Igor løftet tallerkenen.
“Er det dette du serverer folk nå?”
Alina hevet stemmen.
“Dette er ekkelt.”
Kirill rakte mot tallerkenen.
Hun trakk den bort.
“Ikke rør den.”
Jeg gikk rundt baren.
Min første instinkt var vantro.
Min andre var raseri.
Men ingen av delene var nyttige.
Jeg gikk bort til bordet.
“God kveld.”
Igor ga meg et fornøyd smil.
“Se hvem som endelig kom.”
“Hva skjedde?”
“Du kan se hva som skjedde.”
Han dyttet tallerkenen mot meg.
“Du har kuttet kostnader så langt, du serverer insekter?”
Noen få gjester mumlet.
Jeg så på skiltet.
Så mot kjøkkenet.
Jeg kjente til skadedyrkontrollregistrene våre.
Jeg kjente til rengjøringsrutinene våre.
Jeg kjente Victor.
Jeg kjente Katya.
Jeg kjente også Igor.
Men å vite var ikke bevis.
Ikke i et rom fullt av kunder.
“Jeg skal undersøke dette,” sa jeg.
Alina lo.
“Undersøke?”
“Ja.”
“Jeg skal sørge for at alle vet hva slags sted dette er.”
“Du står fritt til å klage.”
“Å, jeg skal gjøre mer enn det.”
Igor sto nær nok meg til at aggresjonen var tydelig uten at noen av oss rørte hverandre.
“Denne restauranten er ferdig, Alexei.”
Der var det.
Ikke bekymring.
Ikke avsky.
Tilfredshet.
Setningen var for personlig.
Folk i nærheten hørte det også.
Jeg holdt stemmen lav.
“Hvis du mener det er et sanitærproblem, dokumenterer jeg tallerkenen og bevarer den.”
“Du vil ikke bevare noe.”
Igor løftet den igjen.
“Du vil kompensere oss.”
“For hva?”
“Alt.”
Stemmen hans steg.
“Måltidet. Opplevelsen. Skadene.”
Alina krysset armene.
“Og når anmeldelsen legges opp, ikke bry deg med å ringe oss.”
Jeg hørte fottrinn bak meg.
Katya.
Hun hadde endelig rømt fra kjøkkenet.
Hun kom rett til min side.
Pusten hennes var litt rask etter å ha beveget seg over restauranten, men stemmen var rolig.
“Vi er trygge på kjøkkenet vårt.”
Alina himlet med øynene.
“Selvfølgelig har servitøren en mening.”
Katya så på tallerkenen.
Så på Igor.
“Men jeg har ikke tillit til deg.”
Rommet ble så stille at jeg hørte noen legge fra seg en gaffel.
Igor smilte uten humor.
“Unnskyld?”
“Vi skal gå gjennom opptaket.”
Uttrykket hans endret seg.
Bare et glimt.
Så kom han seg.
“Hvilket opptak?”
“Bordet.”
Jeg snudde hodet mot Katya.
Hun så ikke på meg.
Igor krysset armene.
“Du har ikke kameraer her.”
“Ikke før.”
Magen min sank.
Jeg visste at kameraene våre ikke var installert.
Katya fortsatte.
“De ble lagt til nylig.”
Igors øyne ble store.
Alina så på ham.
Det var alt Katya trengte.
Hun snudde seg mot meg.
“Alexei?”
Jeg forsto at hun ba meg følge etter.
Vi gikk bort fra bordet.
I det øyeblikket vi passerte baren, hvisket jeg: «Hvilke kameraer?»
“Stol på meg.”
“Katya.”
“Jeg spilte dem inn.”
Jeg stoppet.
“Hva?”
“Telefonen min ligger bak gardinen.”
I et øyeblikk glemte jeg at hele restauranten så på.
“Du gjorde hva?”
“Jeg hadde en følelse.”
“Du hadde en følelse av at noen ville ta med en kakerlakk?”
“Jeg hadde en følelse av at de kom til å gjøre noe.”
Hun hentet telefonen.
Opptaket gikk fortsatt.
Vi sjekket det.
Hendene mine ble kalde.
Der var det.
Igor ventet til serverne var borte.
Hånden hans gikk mot en skjult lomme.
En liten gjennomsiktig pakke dukket opp.
Han så seg rundt.
Så slapp han insektet i Alinas mat.
Katya sendte videoen til nettbrettet mitt.
Vi kom tilbake.
Igor sto fortsatt.
Han hadde kommet seg nok til å bli aggressiv igjen.
“Vel?”
Jeg la nettbrettet på kanten av bordet.
“Vi fant problemet.”
Alinas ansikt strammet seg.
“Hva?”
Jeg vendte skjermen mot dem.
Mot de nærmeste gjestene også.
Opptakene begynte.
Igor og Alina satt ved bordet.
Drikkene kom.
Maten kom.
Personalet flyttet bort.
Så forsvant Igors hånd under bordet.
Pakken kom ut.
Insektet falt ned på tallerkenen.
Ingen sa noe.
Ikke én person.
Kirill laget en lav lyd et sted bak meg.
Igors ansikt mistet farge.
Alina så ut som om gulvet hadde flyttet seg under stolen hennes.
Jeg satte videoen på pause.
“Vil du at jeg skal spille den igjen?”
Igor stirret på meg.
“Du tok opp oss uten tillatelse.”
Forsvaret hans var så svakt at noen ved et bord i nærheten lo.
Det gjorde jeg ikke.
“Jeg anbefaler at du forlater restauranten min.”
“Tror du dette beviser noe?”
“Det er nok for alle i dette rommet.”
“Du vil angre på dette.”
“Kanskje.”
Jeg beveget meg nærmere, holdt stemmen kontrollert.
“Men hvis du blir, ringer jeg politiet og forklarer forsøket på å fabrikere en rengjøringshendelse. Og mens vi har den samtalen, kan jeg også nevne noen spørsmål jeg nå har om eldre regnskaps- og bemanningspraksiser.»
Det landet.
Igors uttrykk endret seg igjen.
Han visste nøyaktig hva jeg mente.
Victor sto i kjøkkendøren.
Igor så ham.
Det skremte ham mer enn nettbrettet.
Alina tok vesken sin.
“Igor.”
Han så seg rundt.
