DEL 3:
“Ingen berøring for forestillingen,” sa Katya. “Ingen klemmer fordi moren din ser på, ingen falsk kyssing, og ingen latterlige kjælenavn med mindre det ikke finnes noen annen utvei.”
Jeg stirret på henne.
“Er det din tilstand?”
“Det, og du betaler meg det jeg ville tjent på en helgevakt.”
“Ferdig.”
Hun smalnet øynene som om min umiddelbare enighet gjorde at hun stolte mindre på meg.
“Og hvis du begynner å like dette for mye, er avtalen over.”
Jeg holdt nesten på å le.
“Du er veldig selvsikker for noen jeg nettopp har ansatt for å late som du liker meg.”
“Jeg trenger ikke late som jeg liker deg. Jeg må bare overbevise foreldrene dine om at jeg tolererer deg frivillig.”
Hun vendte seg tilbake mot kassen.
Jeg burde ha blitt fornærmet.
I stedet smilte jeg for første gang på flere dager.
Jeg visste ikke da at pengene betydde noe for henne av grunner som ikke hadde noe med kjoler, husleie eller en enkel ekstra vakt å gjøre.
Katya bodde sammen med sin seksten år gamle søster, Lida, og deres bestemor, Alice. Moren deres hadde dratt for mange år siden, og Katya hadde blitt den som bar den praktiske byrden av husholdningen før hun selv ble voksen.
Lida levde med en sjelden medisinsk tilstand som krevde regelmessige avtaler og dyre medisiner. Bestemoren deres hjalp så godt hun kunne, men pensjonen hennes dekket lite utover det grunnleggende.
Katya hadde en gang vært universitetsstudent.
Som tjuetoåring burde hun ha kranglet om eksamener, planlagt ferier, klaget på professorer og kastet bort penger på ting som ikke betydde noe.
I stedet hadde hun droppet ut og gått på jobb.
Lønnen hennes gikk til dagligvarer.
Tipsene hennes dekket transport.
Ekstra vakter hjalp til med å betale for Lidas behandling.
Kvelden jeg kom med mitt absurde tilbud, dro Katya hjem og fortalte søsteren sin at hun hadde blitt ansatt for å spille rollen som kjæresten min.
Lida lo tydeligvis så mye at hun måtte sette fra seg middagen.
“Han spurte deg?”
“Det var det jeg sa.”
“Og du sa ja?”
“Han betaler meg.”
“Selvfølgelig. Rent økonomisk.”
Katya fortalte meg om den samtalen mye senere.
Lida hadde allerede sett bilder av meg fra åpningen av restauranten. Hun informerte Katya, med autoriteten til en tenåring som hadde avgjort saken, at jeg var «faktisk ganske kjekk.»
Katya nektet for det.
Lida pekte så på noe Katya tydeligvis hadde håpet ingen la merke til.
Hun fulgte sosiale mediesiden min.
Og hadde likt nesten alle bildene.
Den delen innrømmet Katya aldri frivillig. Lida fortalte meg selv måneder senere, under middagen, mens Katya truet med å ta fra henne desserten.
På den tiden visste jeg ingenting av det.
Alt jeg visste var at to kvelder senere sto jeg i personalgarderoben og så Katya rette ut sløyfen i kragen på en silkebluse mens jeg prøvde å skape en forholdshistorie som var overbevisende nok til å overleve moren min.
“Moren min heter Anna,” sa jeg. “Min far er Oleg. Hun skriver romaner. Han er en pensjonert oberst.”
Katya justerte den ene mansjetten.
“Det forteller meg ikke hvordan vi møttes.”
“Et kunstgalleri.”
Hun så på meg i speilet.
“Det bestemte du nettopp.”
“Ja.”
“Hvilket galleri?”
Jeg nølte.
Katya lukket øynene.
“Dette kommer til å bli en katastrofe.”
“Greit. Vi møttes på en utstilling. For en uke siden.”
“En uke?”
“Jeg sa til mamma at den var ny.”
“Og jeg eier en kafé.”
“Ja.”
“Hva heter det?”
Jeg stirret på henne.
Hun snudde seg sakte.
“Alexei, hvis moren din stiller ett eneste oppfølgingsspørsmål, er vi døde.”
“Vi er ikke døde.”
“Vi vet ikke engang navnet på min oppdiktede virksomhet.”
“Kall det hva du vil.”
“Jeg skal visstnok være en seriøs entreprenør fra en respektabel familie, men du vet ikke navnet på firmaet mitt?”
Jeg gned begge hendene over ansiktet.
“Du liker dette, gjør du ikke?”
“Litt.”
Telefonen min ringte før jeg rakk å svare.
Mamma.
“De er her.”
Katyas uttrykk endret seg umiddelbart. Ertingen forsvant. Skuldrene hennes rettet seg. Haken hennes løftet seg.
Hun så plutselig mindre ut som en av servitørene mine og mer som en som var i ferd med å gå inn i en forhandling hun hadde tenkt å vinne.
“Husk,” sa jeg. “Moren min legger merke til alt.”
“Det gjør jeg også.”
Det var den første advarselen jeg burde tatt mer seriøst.
Foreldrene mine sto rett innenfor inngangen da vi kom ut.
Mamma bar fortsatt på den rastløse energien til en kvinne som kunne ta tre avgjørelser mens alle andre bearbeidet den første. Pappa sto ved siden av henne, høy, sølvhåret, med rett rygg selv i hverdagsklær.
“Alexei.”
Mamma la armene rundt meg og kysset meg på kinnet.
Pappa tok meg i hånden og trakk meg inn i en kort omfavnelse.
Så så begge forbi meg.
Jeg trådte til side.
