Og for første gang på mange år hadde restauranten et konsept som tilhørte menneskene som faktisk jobbet der inne.

En kveld fant Katya en liten bukett markblomster gjemt i håndtaket på skapet sitt.

Hun bar dem gjennom spisestuen.

Jeg snakket med Victor nær inngangen.

Hun så på meg.

Jeg så på blomstene.

Ingen av oss sa noe.

Smilet hennes var nok.

Noen dager senere, på fridagen sin, dro Katya på shopping til Lidas bursdag.

Hun hadde spart i nesten et år for å kjøpe en spesiell illustrert utgave av Lidas favorittroman.

Heldigvis hadde bokhandelen ett eksemplar igjen til halv pris.

Det etterlot Katya med nok penger til å kjøpe noe annet.

Hun vandret inn i en klesbutikk og plukket ut noen skjorter.

Mens hun skiftet, hørte hun to kvinner snakke i prøverommet ved siden av hennes.

Hun ville ha ignorert dem.

Så hørte hun ett ord.

“Roma.”

Katya stivnet.

En kvinne sa: «Jeg hørte at det stedet knapt overlever.»

En annen stemme svarte.

Alina.

“Selvfølgelig er det det. Igor og jeg sørget for det.”

Katya sluttet å bevege seg.

Skilleveggen mellom prøverommene var tynn.

Alinas venn lo nervøst.

“Mener du kritikeren?”

“Inessa skyldte meg.”

Alina forklarte at hun hadde kjent bloggeren flere år tidligere. Hun hadde hjulpet henne gjennom en gammel personlig situasjon og senere kalt inn tjenesten.

Den ødeleggende gjennomgangen av Roma hadde ikke vært spontan.

Det hadde blitt oppmuntret.

Alina fortsatte.

Hun beskrev meg som bortskjemt.

Hun sa at foreldrene mine hadde hjulpet til med å finansiere starten min.

Hun sa at Igor hadde tatt seg mye av det virkelige forretningsarbeidet mens jeg nøt resultatene.

Noe av det hun sa såret Katya fordi noe av det var sant.

Så gikk Alina fra harme til intensjon.

Hun og Igor var ikke fornøyde med å ta den nyere restauranten.

De ville ha Roma borte.

Igor planla å tilby Victor mer penger.

Alina hadde til hensikt å oppmuntre til mer negativ dekning gjennom folk hun kjente.

Hvis de kunne isolere meg, tømme spisesalen og fjerne personalet, trodde de restauranten endelig ville stenge.

“Og den smarte lille servitøren vil ikke redde ham,” sa Alina.

Katya sto i prøverommet med en skjorte hun hadde glemt å ta på.

Hennes første reaksjon var sinne.

Hennes andre var tvil.

Hva om Alinas versjon av meg var den ekte?

Hva om Katya hadde brukt måneder på å forsvare en mann som hadde fortjent alle konsekvenser?

Så husket hun Victors lønn.

Gulvet jeg hadde moppet da tante Zoya ikke kunne komme inn.

Pulverkaffen fordi jeg ikke ville brukt ingredienser vi kunne selge.

Nettene jeg ble til morgenen og jobbet meg gjennom fakturaer.

Folk kunne forandre seg.

Det slettet ikke det de hadde vært.

Men det betydde noe.

Katya forlot butikken uten å kjøpe skjortene.

Hun dro direkte til Roma.

Jeg satt ved mitt vanlige bord og skrev leverandørnotater da hun kom inn.

Min første tanke var at noe hadde skjedd med Lida.

Katya så blek ut.

Jeg reiste meg umiddelbart.

“Hva skjedde?”

Hun ristet på hodet.

“Bestemoren din?”

Et nytt håndtrykk.

“Lida?”

“Nei.”

Jeg tok et skritt nærmere.

“Hva så?”

Hun tok tak i meg.

Det var ingen forestilling.

Ingen mor som så på.

Ingen avtale som tillater det.

Katya la begge armene rundt meg og presset ansiktet mot brystet mitt.

Så begynte hun å gråte.

Jeg sto frosset.

Etter et sekund la jeg en hånd forsiktig mot bakhodet hennes.

“Katya.”

“Jeg tror ikke på henne.”

“Hva?”

“Jeg tror ikke du er den personen.”

Jeg flyttet oss bort fra spisestuen.

Ti minutter senere satt hun i baren med en kald drikke mens jeg lyttet til alt hun hadde hørt.

Da hun var ferdig, lente jeg meg mot benken.

“Så det var sånn det ble gjort.”

“Hun sa at Inessas gjennomgang var ordnet.”

“Jeg tror på det.”

“Hun sa at Igor gjorde alt arbeidet.”

Jeg så på henne.

Det spørsmålet var vanskeligere.

“Noe av det er sant.”

Katya ventet.

“Foreldrene mine ga meg penger for å starte virksomheten,” sa jeg. “Jeg forsto ikke hva de pengene betydde fordi jeg ikke hadde fortjent dem.”

Jeg gikk sakte bak baren.

“I begynnelsen jobbet Igor hardere enn meg. Mye hardere.”

Katya sa ingenting.

“Jeg likte å være eier. Jeg likte festene. Jeg likte folkene som plutselig ville bli kjent med meg fordi restauranten var vellykket. Igor håndterte regnskap, leverandører og timeplanlegging. Jeg visste knapt når lønningslisten gikk ut.”

“Det høres ikke ut som deg nå.”

“Det var meg da.”

Jeg hadde ikke tenkt å lyve igjen.

“Alina kjente oss begge fra flere år tilbake. Først så jeg ut som det beste alternativet. Jeg hadde synlig suksess. Jeg hadde det enklere livet.”

Jeg ga et humorløst smil.

“Så skjønte hun at jeg ikke var en ubegrenset bankkonto.”

“Hva skjedde?”