Igor hadde bygget opp et rykte som den ansvarlige partneren delvis fordi jeg hadde gitt ham rom til å kontrollere alt uten tilsyn.

Min latskap hadde gjort manipulasjonen hans enklere.

Jeg kunne hate ham og likevel innrømme det.

“Takk for at du fortalte meg det nå.”

Victor stirret.

“Er det alt?”

“Nei.”

Jeg tok et pust.

“Men jeg sparker ikke mannen som ble da jeg ikke kunne betale ham fordi han endelig fortalte meg sannheten.”

Victor nikket én gang.

Så vendte han tilbake til arbeidet.

På den andre siden av byen oppdaget Igor og Alina at Roma ikke hadde dødd som planlagt.

En ny anmeldelse hadde begynt å sirkulere på nettet.

En ung skaper gikk gjennom spisestuen vår og viste markblomstene på bordene, familiestil-tallerkenene, de rimelige lunsjene, musikerne, de enkle dessertene.

Alina så visstnok videoen to ganger.

“De skulle vært stengt nå.”

Igor hadde ikke klart å leie Victor bort.

Den negative kampanjen hadde ikke startet raskt nok.

Rommet de forventet å finne tomt fyltes igjen.

Det var da de sluttet å prøve å få oss til å feile på avstand.

De bestemte seg for å komme personlig.

Det skjedde en natt da Roma nesten var full.

To besøkende fotballag okkuperte flere bord med trenere og foreldre.

En gruppe kvinner feiret sammen nær midten.

Par fylte de fleste av de mindre bordene.

Musikerne var på scenen.

Jeg jobbet bak baren fordi vi fortsatt ikke hadde ansatt en fulltids bartender.

Katya beveget seg gjennom rommet og ropte bestillinger mot kjøkkenet.

“Bord fem elsker kyllingen.”

“Si det til Victor.”

“Det gjorde jeg.”

“Hvorfor forteller du meg det da?”

“Fordi du liker komplimenter nå.”

“Jeg liker inntekter.”

“Samme uttrykk.”

Jeg pekte mot en stabel med glass.

“Jobb.”

Hun smilte bredt og forsvant.

Bare to bord var tomme.

En ved siden av baren.

En lenger bak ved et smalt vindu og en stor fikus.

På et tidspunkt åpnet døren seg.

Kirill hilste på et par som hadde reservert bordet ved fikusen.

Han ga dem til Nastya, en ny server på sin tredje treningsdag.

Katya bar et tungt brett da Nastya nevnte det nye bordet.

Katya så bort.

Ansiktet hennes forandret seg.

Igor.

Alina.

Igjen.

Katya rakte Nastya brettet.

“Jeg tar dem.”

“Hvorfor?”

“Fordi jeg vet hva de liker.”

Før hun nærmet seg dem, gikk Katya rolig mot vinduet.

Hun justerte gardinen.

Ingen som så på ville ha ansett bevegelsen som uvanlig.

Hun hadde mistenkt i flere uker at Igor og Alina kanskje kom tilbake.

Etter å ha overhørt planene deres, hadde hun blitt uvillig til å overlate noe til tilfeldighetene.

Våre ekte sikkerhetskameraer var bestilt.

De var ennå ikke installert.

Men Katya hadde noe mer umiddelbart.

Hun plasserte sin egen telefon bak gardinen med kameraet vinklet mot bordet.

Så gikk hun bort.

“God kveld.”

Alina så opp.

“Du igjen?”

“Alle de andre serverne våre er opptatt.”

“Det var uheldig.”

Katya åpnet bestillingsblokken sin.

“Hva kan jeg ta med til deg?”

Igor studerte den nye menyen.

“Så dette er den berømte transformasjonen.”

“Vi har gjort noen endringer.”

“Sesongbaserte grønnsaker.”

“Ja.”

“Veldig moteriktig.”

“Veldig ferskt.”

Han så på henne.

Katya smilte.

Til slutt bestilte Igor grønnsaksgryte og vin.

Alina bestilte potetmos, en fiskekotelett, salat og en cocktail.

“Vil det ta evigheter?” spurte hun.

“Nei. Ti til femten minutter.”

“Det er så mange mennesker.”

“Kjøkkenet vårt fungerer bra i kveld.”

Det svaret irriterte henne mer enn et argument ville ha gjort.

Katya gikk inn i ordenen og kom til meg.

“De er her.”

Jeg trengte ikke å spørre hvem.

“Hvor?”

“Ved fikusen.”

Jeg så.

“Selvfølgelig er de det.”

“Ikke kast dem ut.”

“Det hadde jeg ikke tenkt å gjøre.”

“Du tenkte på det.”

“Jeg nøt fantasien.”

Katya senket stemmen.

“De vil ha noe.”

“Jeg vet det.”

“Da gir vi dem ingenting.”

Jeg nikket.

“Fortell Victor hvem han lager mat til.”

Victors svar kunne ikke skrives ut i noen meny.

Katya minnet ham på at hevn ikke var en ingrediens.

Oppvasken gikk ut.

I de neste ti minuttene ble restauranten for travel til at noen kunne holde vakt.

Det var det Igor hadde regnet med.

Katya beveget seg mellom tre bord.

Kirill bar tallerkener.

Nastya fylte på vann.

Jeg åpnet vin og løste en betalingstvist som involverte to besøkende trenere.

Så skrek Alina.

Ikke av frykt.

I opptreden.

“Hva er dette?”

Musikerne stoppet midt i sangen.

Samtalen brøt opp i rommet.

Alina skjøv seg bort fra bordet.

“Få tak i en manager.”

Kirill nådde dem først.

“Hva skjedde?”

Igor reiste seg.

Stemmen hans var høy nok til de nærmeste ti bordene.

“Fortell meg hvorfor det er en kakerlakk i maten til kona mi.”

Rommet forandret seg.

Gjestene snudde seg.

Noen sluttet å spise.

Kirill stirret på tallerkenen.

Blant grønnsakene var det et stort dødt insekt.

Ansiktet hans mistet fargen.

“Det kan ikke være—”

“Og likevel er det der.”