“Dette er Ekaterina.”

Katya beveget seg før jeg var ferdig med å snakke.

Hun smilte, rakte hånden ut til moren min først, og sa varmt: «Jeg er glad for endelig å møte deg. Alexei har fortalt meg så mye.”

Moren min så på meg.

“Har han?”

Det var farlig underholdning i stemmen hennes.

Katya blunket ikke.

“For det meste flatterende ting.”

Mamma lo.

Pappas munn rykket til.

Jeg innså at jeg allerede hadde mistet kontrollen over min egen løgn.

Vi flyttet oss til et bord ved vinduet. Jeg hadde valgt den beste i rommet og sørget for at den sto perfekt.

Dessverre var perfeksjon vanskelig å opprettholde i en restaurant med flere tomme bord enn opptatte.

Mamma la merke til det før hun i det hele tatt åpnet menyen.

“Hvor er alle?”

“Det er tidlig.”

“Det er fredag.”

“Vår administrator har eksamener. Jeg ga henne fri i kveld.”

“Det var ikke spørsmålet mitt.”

Katya rørte ved vannglasset sitt.

“Roma har justert sitt konsept,” sa hun glatt. “Vi har testet en roligere serviceperiode før vi endret noe av menyen.”

Jeg så på henne.

Hun ignorerte meg.

Mamma virket fornøyd nok til å gå videre.

Kirill tok med vin og forretter.

Katya ble ekstraordinær.

Jeg mener ikke at hun bare løy bra.

Hun bygde en hel troverdig kvinne av fragmenter av sannhet.

Hennes imaginære kaffebar hadde startet som et lite nabolagssted hvor hun jobbet på gulvet selv. Hun snakket om leverandørkostnader, personalbevaring, kundevaner og hvorfor folk vendte tilbake til restauranter som fikk dem til å føle seg anerkjent.

De detaljene var ekte.

De kom fra mange år med å følge Roma.

Da mamma tok opp litteratur, svarte Katya lett.

Da pappa spurte om forretninger, lot hun ikke som om hun visste det hun ikke visste. Hun stilte ham spørsmål i stedet.

Da samtalen dreide seg over til mat, var hun bedre enn oss alle.

“Du må prøve aspargesen,” sa hun til mamma. “Victor justerte sausen forrige uke.”

“Du og Alexei jobber med oppskrifter sammen?”

Katya smilte.

“Han krangler mest.”

“Det gjør jeg ikke.”

“Dere kranglet i tjue minutter om hvorvidt ovnsbakt hvitløk var for enkelt.”

“Det var en strategisk diskusjon.”

Pappa lo.

Mamma så på Katya som om hun hadde funnet en nedgravd skatt.

Jeg burde vært lettet.

I stedet fant jeg meg selv i å se på Katyas hender når hun snakket, hvordan ansiktet hennes endret seg når hun glemte at hun skulle spille, varmen som dukket opp hver gang hun snakket om mat.

Så kom pappa ved et uhell i å velte vinglasset sitt inn i Kirill.

Rødvin sprutet over forsiden av Kirills hvite skjorte.

Pappa reiste seg med en gang.

“Jeg beklager.”

“Det går bra,” sa Kirill.

“Nei, la meg—”

“Pappa, sett deg,” sa jeg. “Det var en ulykke.”

Kirill gikk mot personalområdet for å skifte.

Nesten samtidig åpnet ytterdøren seg.

To nye gjester kom inn.

Med Kirill utilgjengelig, begynte jeg å stige opp.

Katya la en hånd kort på skulderen min.

“Jeg har det.”

Det var første gang hun hadde tatt på meg den kvelden uten å late som.

Hun krysset rommet, plukket opp en meny og en bestillingsblokk, og gikk bort til det nye bordet.

Så stoppet hun.

Bare i et halvt sekund.

Men jeg så det.

Jeg fulgte blikket hennes.

Igor.

Alina.

Hele kroppen min ble stiv.

Av alle restaurantene i byen hadde de valgt min.

Av alle kvelder hadde de valgt den kvelden foreldrene mine satt ti meter unna.

Alina hadde skiftet hår siden skilsmissen. Mamma hadde bare møtt henne noen få ganger, og fra den avstanden ba jeg om at hun ikke skulle kjenne henne igjen.

Igor lente seg tilbake i stolen da Katya nærmet seg.

Han så henne opp og ned.

“Interessant uniform.”

Katya smilte profesjonelt.

“Vi eksperimenterer.”

“Med hva? Får servitørene til å se ut som gjester?”

“Hva kan jeg bringe deg?”

Igor åpnet menyen og rynket teatralsk på nesen.

“Når ble dette sist oppdatert?”

Alina kastet knapt et blikk på drikkelisten.

“Jeg forventet mer.”

Katya sto med pennen klar.

Igor bladde sakte om.

“Hva anbefaler du til noen som har spist på gode restauranter?”

Fornærmelsen var bevisst.

Katyas smil endret seg ikke.

“Vi har flere retter som vurderes til neste meny. Jeg kan be kjøkkenet forberede en smaksprøve.”

Igor lukket menyen.

“Overrask meg.”

Alina bestilte et vin- og smakssett.

Katya skrev ned alt og gikk mot kjøkkenet.

Jeg stoppet henne før hun nådde døren.

“Hva gjør de her?”

“Prøver å plage deg.”

“Tror du det?”

“De er ikke her fordi de er sultne.”

Jeg kastet et blikk mot foreldrene mine.

“Hvis mamma ser Alina—”

“Det har hun ikke.”

“Ennå.”

Katya senket stemmen.

“Gå tilbake til bordet ditt.”

“Hva?”

“Jeg tar meg av dem.”

“Du kjenner ikke Igor.”

“Nei. Men jeg kjenner kunder som vil ha en scene.”