Kvelden før Katyas bistro åpnet, satt vi alene inne i det nye lokalet.
Stolene sto fortsatt opp-ned på bordene.
Frisk maling luktet rommet.
Bestemors håndskrevne oppskrifter var innrammet langs en vegg.
Katya holdt en kopp te og så seg rundt som om hun var redd rommet skulle forsvinne hvis hun blunket for lenge.
“Vet du hva som er merkelig?” sa hun.
“Hva?”
“Den kvelden du ba meg late som jeg var kjæresten din, gikk jeg bare med på det fordi jeg trengte penger.”
“Jeg husker.”
“Og så nektet jeg pengene.”
“Jeg husker også.”
“Det var dumt.”
“Ekstremt.”
Hun smilte.
“Jeg trodde du var arrogant.”
“Det var jeg.”
“Du var uhøflig.”
“Av og til.”
“Ofte.”
“Slutt.”
“Du hadde ingen anelse om hvordan din egen restaurant fungerte.”
“Den der gjør vondt.”
“Det burde det.”
Jeg lente meg tilbake i stolen.
“Og likevel giftet du deg med meg.”
Katya så ned i teen sin.
“Folk er ikke bare det verste de noen gang har vært.”
Jeg svarte ikke med en gang.
Så rakte jeg over bordet.
Hun la hånden sin i min.
Restauranten på andre siden av gaten glødet gjennom vinduet.
Roma var fullt.
Bistroen hennes var i ferd med å åpne.
Og for første gang siden kalkulatoren viste meg tall jeg knapt kunne møte, føltes stillheten ikke som slutten på noe.
Det føltes som øyeblikket før dørene åpnet seg.
Denne historien har blitt uavhengig adaptert og fiksjonalisert for underholdning; karakterer, dialog, steder, hendelser og identifiserende detaljer er endret, og det bør ikke betraktes som en nyhetsrapport eller faktabasert beretning.
