“Den mannen tilbrakte år i forretninger med meg.”
“Og i kveld sitter han ved bord seks.”
Øynene hennes holdt mitt.
“Gå.”
Det var absurd at jeg lyttet.
Men det gjorde jeg.
Fra foreldrenes bord så jeg Katya levere oppvasken.
Igor gjorde straks måltidet om til en undersøkelse.
“Hva er det i denne suppen?”
Katya listet opp ingrediensene uten å se på en, inkludert tilberedningsmetoden.
Suppen var basert på en av bestemors oppskrifter, modifisert av Victor.
Igors uttrykk endret seg litt.
Alina prøvde neste.
“Du spurte ikke om allergier.”
Katya pekte rolig mot drikkemenyen.
“Smakssettet ditt inneholder allerede sitrus, bær, nøtter og meieriprodukter, som er oppført. Ingen av rettene jeg tok med inneholder sjømat. Hvis du har en annen spesifikk restriksjon, får jeg kjøkkenet til å erstatte alt nødvendig.”
Alina hadde ingenting å si.
Igor løftet vinglasset sitt.
“Hvor er isen?”
Katya stoppet opp.
“For rødvinen?”
“Ja.”
“Vi serverer ikke den sorten over is.”
“Og hvorfor det?”
“For å overkjøle det ville flate ut aromaen og gjøre tanninene hardere. Jeg kan ta med en kjøleboks hvis du foretrekker det under serveringstemperatur, men jeg vil ikke anbefale is.”
Igor stirret på henne.
Jeg så pappa se på fra bordet vårt.
Mamma lente seg mot meg.
“Hun er imponerende.”
“Ja.”
Svaret slapp ut før jeg rakk å forme det.
Mamma smilte.
“Jeg la merke til det.”
Igor og Alina dro omtrent nitti minutter senere.
De betalte.
De ga til og med et tips.
Mamma klemte Katya i inngangen.
“Sønnen min har gjort nok feil for ett liv,” sa hun. “Ikke la ham lage en med deg.”
“Mamma.”
Katya lo.
Pappa tok meg i hånden.
Så, mer stille, sa han: «Du ser sliten ut.»
“Jeg har det bra.”
Han studerte ansiktet mitt med instinktet til en mann som hadde brukt en karriere på å gjenkjenne svake svar.
Men han presset meg ikke.
De klatret inn i en taxi.
Vi sto utenfor til bilen forsvant.
I flere sekunder sa verken Katya eller jeg noe.
Så sa jeg: «Takk.»
“Bare hyggelig.”
“Nei. Jeg mener det.”
“Jeg vet det.”
“Jeg trodde i kveld skulle kollapse.”
Hun lente seg mot rekkverket.
“Det gjorde det ikke.”
Restaurantskiltet summet over oss. Biler beveget seg gjennom gaten utenfor fortauskanten.
Jeg hadde brukt måneder på å lyve for alle, inkludert meg selv.
Noe med stillheten etter at foreldrene mine dro gjorde løgnene utmattende.
“Min virksomhet overlever så vidt.”
Katya snudde seg mot meg.
Jeg fortsatte.
“Jeg ligger etter med lønnen. Leverandører begynner å nekte leveranser. Jeg vet ikke om jeg klarer å holde dette stedet åpent.”
Uttrykket hennes endret seg.
Hun hadde visst at ting var ille.
Hun visste ikke hvor ille.
“Jeg trodde Igor og Alina kom i kveld for å fullføre ydmykelsen av meg,” sa jeg. “Og jeg var redd de skulle gjøre det foran foreldrene mine.”
Katya sa ingenting et øyeblikk.
Så la hun hånden lett på underarmen min.
“Kom inn.”
“Jeg skylder deg fortsatt.”
“Nei.”
“Det var ikke valgfritt.”
“Betal Victor.”
Jeg så på henne.
“Og Kirill,” la hun til. “Du trenger dem.”
“Hva med deg?”
“Jeg klarer meg.”
Jeg visste ikke da at hun allerede hadde regnet ut kostnaden for Lidas neste medisin.
Hun trengte de pengene.
Hun bestemte seg bare for at noen andre trengte det først.
Det finnes øyeblikk hvor en annen person blir umulig å se på samme måte igjen.
Det var mitt.
Et par uker gikk.
Roma kom seg ikke på grunn av én middag.
Om noe, gjorde vår midlertidige lettelse tallene mer smertefulle.
Jeg samlet resten av personalet før åpningen en ettermiddag.
Victor sto nær kjøkkenet.
Kirill lente seg mot en stol.
Tante Zoya, som tok seg av rengjøringen, så på meg med begge hendene foldet over forkleet sitt.
Katya sto bakerst.
“Jeg skal ikke lyve for deg mer,” sa jeg. “Hvis neste måned ser ut som den forrige, må jeg stenge.”
Ingen sa noe.
Victor stirret ned i gulvet.
Kirill sjekket noe på telefonen sin, og jeg visste at han sannsynligvis så på stillingsannonser.
Tante Zoya sukket.
Katya bare så på meg.
Etter at alle hadde spredt seg, ble hun igjen.
“Kan jeg hjelpe?”
“Har du noen millioner gjemt et sted?”
“Nei.”
“Da er det nok ikke.”
Hun ga meg et blikk.
“Det var en spøk.”
“Det var ikke morsomt.”
“Rettferdig.”
Jeg gikk bak baren og lagde pulverkaffe i stedet for å bruke de dyre bønnene.
Katya la merke til det.
“Du kutter virkelig alt.”
“Alt jeg kan.”
Hun satt på den andre siden av baren.
“Søsteren min har en langvarig medisinsk tilstand,” sa hun plutselig.
Jeg så opp.
“Hun trenger regelmessig medisin. Bestemoren min og jeg passer på henne. For det meste meg.”
Jeg satte fra meg koppen.
“Det visste jeg ikke.”
“Jeg reklamerer ikke for det.”
“Er det derfor du jobber så mye?”
Hun trakk på skuldrene.
