På den andre siden var det en uttalelse.
Faren hans skrev dem seks måneder før han døde.
Jeg kommer ikke til å huske alle ordene.
Én setning ble værende hos meg.
Han skrev at det å hjelpe et barn ikke kan bety samtykke til at barnet tar fra foreldrene følelsen av trygghet.
Han fortsatte med å beskrive Pawełs problem med plantene.
Noen situasjoner der foreldrene hans betalte opp forpliktelsene hans.
Og min største frykt:
at etter hans død ville Paul begynne å legge press på moren sin.
Mamma gråt mens hun leste.
Ikke fordi hun lærte noe nytt.
Fordi hun hørte stemmen til en mann som ikke hadde vært der på tre år.
På siste side la faren min til noe for hånd.
“Danka, hvis han forteller deg igjen at familien hans må redde ham, husk: Paweł har en familie, men du er også en del av den.”
Mamma leste dette avsnittet tre ganger.
Så ringte Paweł.
Denne gangen svarte hun.
“Jeg vil snakke,” sa han.
“Vi snakker.
“Ansikt til ansikt.
“Hva for?”
“Fordi Martha tenner deg.
Jeg så på moren min.
Jeg ble ikke engang opprørt.
Det var nesten morsomt.
Når kontrollen sluttet å fungere, var det alltid noen andre å skylde på.
“Martha forfalsket ikke signaturen min,” svarte moren min. “Martha prøvde ikke å selge huset mitt. Martha kunngjorde ikke min død.
“Jeg sto mot veggen.
“Det forklarer ingenting.
“Folk vil miste jobbene sine.
“Du hyret dem. Du tok på deg forpliktelser. Du tok avgjørelsene.
“Hjelp meg en siste gang.”
Mamma så på farens dokument.
“Hvor mange ganger har du sagt ‘sist’?”
Stillhet.
“Kom i morgen klokken sju.” Med Sylwia.
“Hva for?”
“For å finne ut hva vi skal gjøre videre.”
Han kom alene.
Mamma åpnet den ikke.
Han sto foran døren i noen minutter.
Til slutt ropte han.
“Åpne den.”
“Du skulle vært med Sylvia.
“Han vil ikke bli med meg.
“Da kommer du tilbake når du er klar til å snakke ærlig.”
“Dette er sykt.
Mamma la på.
Jeg så på henne fra kjøkkenet.
Hun ville ha sluppet ham inn en uke tidligere.
Hun lagde te.
Hun lot ham snakke i en time.
Så ga hun ham penger.
Den dagen kom hun tilbake til bordet.
“Suppen blir kald,” sa hun.
Tre dager senere ringte Sylwia meg.
“Kan jeg bli med?”
Vi møttes hjemme hos meg i Toruń.
Hun kom alene.
Den første halvtimen snakket hun om alt unntatt Paweł.
Det var først under den andre kaffen at hun tok frem telefonen.
“Jeg fant nyhetene.
“Hva er de?”
“Mellom Paul og mannen han lånte penger av.
Hun flyttet skjermen mot meg.
Jeg leser.
Paweł lovet å betale tilbake «hjemme».
Han hevdet at moren «nesten er tatt vare på».
I en melding, skrevet en uke tidligere, var det en setning:
“Hvis jeg ikke signerer, har jeg det andre alternativet.”
“Hvilket annet alternativ?” spurte jeg.
Sylvia ristet på hodet.
“Jeg vet ikke.
En ny melding ble sendt til meg kvelden før telefonen.
“I morgen innen klokken 10 er temaet avsluttet. Søsteren vil ikke ha tid til å blande seg inn.”
I det øyeblikket sluttet jeg å tvile på om løgnen om morens død var panikk.
Nei.
Det var planlagt.
Kanskje planen var dum.
Kanskje desperat.
Men det var en plan.
“Det er noe mer,” sa Sylvia.
Hun viste meg et bilde.
Fars grønne kassett.
Den lå på bordet i Pawełs verksted.
Bildet ble tatt dagen før.
“Hvor fikk du den fra?”
“Sønnen vår gjorde det.
Nevøen min, Kuba, var nitten år gammel.
Han hjalp noen ganger faren sin i selskapet.
— Hvordan?
“Han vet allerede nok.
Sylwia så ut av vinduet.
“Kuba spurte Paweł hvorfor bestemoren hans angivelig døde, hvis han så henne dagen etter i butikken.
“Hva sa han?”
“At det var en feil.
“En feil?”
“Tilsynelatende fikk han feil informasjon.
Vi begynte begge å le.
Ikke fordi det var morsomt.
Noen ganger ler en person når en løgn blir for frekk til å reagere på noe annet.
“Er kassetten fortsatt i verkstedet?”
“Jeg vet ikke.
“Si det til moren din.”
“Jeg er redd hun drar dit alene.”
Hun hadde rett.
Derfor ringte jeg bare moren min da jeg allerede satt i bilen.
“Ikke gå noe sted,” sa jeg.
“Hvor skal jeg gå?”
“Til verkstedet.”
Stillhet.
“Hvordan vet du at jeg skulle gjøre det?”
“Fordi jeg kjenner deg.
Til slutt dro vi sammen, men vi gikk ikke inn.
Vi videreformidlet informasjonen om kassetten til politimannen som hadde ansvaret for saken.
To dager senere ringte Paweł sin mor.
“Jeg har en kassett.
“Jeg vet.
“Jeg skal gi den til deg.”
“Bra.
“Men først skal vi snakke.”
“Du skal ikke pålegge meg betingelser for tilbakelevering av eiendommen min.
“Mamma…
“La henne være hos advokat Zawadzki.”
“Dokumentene mine er der.
“Faren din sine papirer er der.
“De angår meg.
