Vi hørte en stol bli skjøvet til side.
“Paul sa han fant deg i sengen i morges.
Mamma lukket øynene.
“Hva mer sa han?”
“At ambulansen allerede var der. At de tok kroppen. Jeg trodde at… Danka, jeg tente til og med et lys.
Mamma fnyste lavt.
Ikke av moro.
“Ikke slukk den.” Jeg trenger fortsatt litt flaks.
Herr Czesław fortalte oss noe annet.
Krystyna kom inn i morens hus rundt klokken sju.
Hun dro etter tjue minutter.
Hun fraktet to kartonger.
Paweł la dem i bagasjerommet.
Så kjørte de hver for seg.
“Så du hva som var inni?” spurte jeg.
“Nei. Men én kartong revnet. En eske falt ut. Paweł lærte det veldig raskt.
Mamma rørte instinktivt ved vesken sin.
“Hvilken boks?”
“Metall.” Grønn.
Mamma ble blek.
“Hva er galt?” spurte jeg.
Hun la på før hun svarte.
“Faren din sin kassett.
“Med penger?”
“Nei.
Stemmen hennes ble lavere.
“Med dokumentene.
Da forsto jeg hvorfor hun ikke ville snakke om den marineblå permen tidligere.
Og hvorfor Paweł ikke ville at jeg skulle komme.
Det handlet ikke bare om huset.
Det handlet om hva som var inni.
Vi ankom advokatfirmaet klokken 08:47.
Jeg parkerte ikke rett foran bygningen.
Vi sto et kvartal unna.
Mamma rettet håret, tok på seg brillene og satt stille en stund.
“Er du redd?” spurte jeg.
“Selvfølgelig.
“Vi kan ringe politiet.
“Ikke ennå.
“Hvorfor?”
Hun så på meg.
“Fordi jeg vil høre hva broren din sier før han vet at jeg lever.”
Advokatfirmaet lå i andre etasje i et renovert leiegårdshus.
Sekretæren kjente igjen mamma ved navnet hennes og ledet oss straks til et lite rom på siden av gangen.
Notarius Joanna Lewandowska kom etter noen minutter.
Hun var rundt femti år gammel, og hadde en sånn rolig stemme som fikk en person til å begynne å snakke mykere.
“Frøken Danuta, først og fremst: ingen aktivitet knyttet til eiendommen din vil bli utført uten skikkelig verifisering.
Moren hennes la bekreftelsen på møtet foran henne.
“Hvem ordnet dem?”
Han hevdet at han handlet på grunnlag av en fullmakt.
“Hvilken?”
Notaren nølte.
“Dokumentet vil bli verifisert. Jeg kan bare si at vi i går ba om ytterligere bekreftelse på dens ekthet.
— Jeg?
“Advokatfirmaet som angivelig utarbeidet den, bekreftet ikke nummeret på repertoaret.
Mamma ble helt urørlig.
“Så det er falskt?”
“Jeg ønsker ikke å formulere en slik konklusjon uten dokumentasjon. Jeg kan si at det finnes alvorlige inkonsekvenser.
Klokken 08:58 hørte vi Pawełs stemme i gangen.
Jeg ville ha møtt ham hvor som helst.
Han snakket høyt, nesten muntert.
Det var en mann med ham.
Mariusz Banach.
Krystyna var ikke der.
Heller ikke Sylwia.
“Mamma skulle vært her?” hvisket jeg.
Notaren ristet på hodet.
“Ifølge herr Paweł var eieren i alvorlig tilstand på sykehuset, og derfor opptrådte han som advokat.
Jeg så på moren min.
Om morgenen fortalte han meg at han var død.
Til notaren — at han var på sykehuset.
Han fortalte to personer i samme by to forskjellige versjoner.
Døren til hovedkontoret lukket seg.
Vi ventet.
Fem minutter.
Ti.
Mamma satt med hendene foldet på knærne.
Klokken 09:14 åpnet døren seg igjen.
Pawełs stemme var helt annerledes.
“Alt er riktig.
“Dokumentet må verifiseres,” svarte notaren.
“Den ble laget av en notarius!”
“Nummeret på akten samsvarer ikke med dokumentet.
Mariusz sa noe jeg ikke forsto.
Paul hevet stemmen.
“Det er en feil!
Mamma reiste seg.
“Nå,” sa hun.
Vi gikk ut i korridoren.
Paweł sto med ryggen til oss.
Han hadde på seg en marineblå jakke, som han vanligvis bare brukte til bryllup, begravelser og møter med banken.
Mariusz Banach sto ved siden av ham.
En stor, grånende mann i skinnjakke.
Paul snudde seg først.
Jeg hadde aldri sett fargen på noens ansikt forsvinne så raskt.
— Mamma?
Danuta stoppet tre meter fra ham.
“Tilsynelatende er jeg død.
Mariusz så på Paweł.
Så på moren min.
— Co?
Paul åpnet munnen.
Ingen lyd kom ut av dem.
Mamma justerte stroppen på vesken sin.
“I morges fortalte du Martha at jeg var død. Naboer også. Du sa til denne damen at jeg var på sykehuset. Hvordan er det, Paul? Kanskje jeg burde vite hva min nåværende tilstand er?
Mariusz tok et skritt tilbake.
“Du fortalte meg at moren min var dødelig syk.
“Mariusz, ikke nå.
“Jeg ga deg hundre og seksti tusen.
Mamma så på ham.
— med?
Paul gikk straks inn blant dem.
“Det har ingenting med moren min å gjøre.
Mariusz lo kort.
“Det stemmer. Jeg ga deg et forskudd på huset hennes.
Mamma rørte seg ikke.
“På huset mitt?”
Mannen tok frem noen papirlapper fra stresskofferten sin.
“Jeg har en foreløpig avtale.
“Signert av meg?”
Han svarte ikke med en gang.
Det var nok.
Mamma rakte ut hånden.
Mariusz så på Paweł.
Så ga han henne dokumentet.
