Så innså jeg at farens uttalelse var viktigere enn jeg hadde trodd.
“Mamma, hva skrev pappa?”
Hun svarte ikke på lenge.
“At hvis Paweł prøver å presse penger fra meg igjen, bør jeg slutte å beskytte ham.
Sylvia så opp.
— Co?
Mamma snakket veldig lavt nå.
“På slutten av livet fant faren din ut at noe av pengene fra Pawełs selskap ikke forsvant gjennom upålitelige kunder.
Hjertet mitt begynte å slå raskere.
“Det betyr?”
“Paweł hadde en andre regning.
“Privat?”
“Ja.
— Jeg?
Mamma nølte.
“Han overførte penger fra selskapet dit.
Sylwia reiste seg.
“Det er umulig.
“Janusz hadde utskrifter.
“Hva brukte han pengene på?”
Mamma så på svigerdatteren sin.
“Jeg vet ikke alt.
Det var ikke hele sannheten.
Jeg så det.
Sylwia gjorde det også.
“Danka.
“Mannen din hadde ikke gjeld, bare i selskapet på den tiden.
Sylwia satte seg sakte ned.
“Hva er de?”
Mamma var stille.
“Hvilke?!
— Bukmacher.
Sylwia så på henne uten å røre seg.
Ett ord.
Og likevel, plutselig, begynte mange ting å passe på plass.
Kveldsmøter med kunder.
To biler solgt.
Lån.
Plutselige pengestrømmer.
Perioder hvor Paweł var sikker på at «alt er i ferd med å komme seg igjen».
“Nei,” sa Sylvia. “Han sluttet for mange år siden.
Mamma trakk leppene sammen.
“Han hevdet at han hadde stoppet.
Sylwia løp opp trappen.
Hun kom tilbake med Pawełs laptop.
Hun visste ikke passordet.
Men hun visste passordet til familienettbrettet, som Paweł noen ganger logget inn på e-posten.
Etter noen minutter fant hun nyheten.
Vi trengte ikke lete lenge.
Betalingsbekreftelser.
Abstinenser.
Registreringer på nettsider.
E-poster om grenser.
Noen av dem var fra for to år siden.
Andre fra for en måned siden.
Sylwia satte seg ned på gulvet.
“Han sa at gjelden skyldtes selskapet.
Ingen svarte.
“Han sa at hvis vi ikke hjalp ham, ville femten personer miste jobben.
Mamma lukket øynene.
Og så så jeg noe i henne som jeg ikke hadde lagt merke til før.
Ikke bare sinne.
Skyld.
“Du visste det,” sa jeg.
“Om tidligere problemer.
“Og du fortalte det ikke til noen.
“Han lovet faren sin at han var ferdig.
“Visste pappa det?”
Hun nikket.
“Det er derfor han førte regnskap.
Marineblå perm.
Grønn kassett.
Ansvarsfraskrivelse.
Plutselig betydde alt noe.
Faren min dokumenterte ikke lånene fordi han var svært grundig.
Han dokumenterte dem fordi han sluttet å stole på sin egen sønn.
“Hvor er kopien av uttalelsen?” spurte jeg.
Mamma tok telefonen.
Hun slo nummeret.
“Hos herr Zawadzki.”
Jeg kjente navnet.
Advokat Piotr Zawadzki.
En tidligere kollega av faren hans.
Han var den som hjalp foreldrene sine med besteforeldrenes saker.
Han svarte etter det andre signalet.
Mamma sa:
“Peter, jeg trenger en kopi av Janusz sitt dokument.
Hun lyttet et øyeblikk.
“Ja. Den om Paul.
Enda en stillhet.
“I dag.”
Hun la på.
“Han har det.
Sylwia så på nettbrettskjermen.
“Hva nå?”
Mamma reiste seg.
“Nå går vi til politiet.
Sylvia så voldsomt på henne.
“Danka…
“Nei.
“Tenk på barna.
Mamma snudde seg.
“Jeg har tenkt på Pawełs barn i femten år. Om selskapet hans. Om ekteskapet hans. Om hva folk vil si. Om det faktum at den vil bryte sammen. Om det faktum at «vi vil hjelpe ham igjen, og han vil komme seg igjen». Vet du hvem jeg ikke tenkte på?
Sylwia gråt.
“Om deg selv.
Ingen prøvde å stoppe henne.
Vi tilbrakte noen timer på politistasjonen.
Ingen filmarrestasjoner fant sted.
Ingen satte håndjern på Paweł foran øynene våre.
Vi sendte inn en melding.
Vi overleverte kopier av kontrakten, bankutskrifter, informasjon om den falske fullmakten og meldinger.
Notarius publicus skulle overlevere dokumentasjonen separat.
Mariusz bestemte seg også for å anmelde saken.
Han ringte meg på ettermiddagen.
“Jeg er ikke interessert i deres familiekrig,” sa han. “Jeg vil ha pengene mine tilbake.
“Da kan du snakke med Paweł.
“Det skal jeg.”
“Mammas hus er ikke hans sikkerhet.
“Det har jeg allerede forstått.
Han hadde mindre selvtillit i stemmen enn om morgenen.
Om kvelden dro vi tilbake til morens hus.
Den nye sylinderen er byttet igjen.
Denne gangen av en låsesmed bestilt av moren min.
Jeg har ett sett med nøkler.
Hun beholdt den andre.
Paweł fikk ingen.
For første gang på mange år stengte moren sin egen dør for sønnen.
Først da ringte han.
Det gjorde hun ikke.
Han skrev.
“Vil du ødelegge livet mitt?”
Mamma leste meldingen.
Hun svarte bare:
“Nei. Jeg vil slutte å la deg ødelegge min.”
Telefonen ringte nesten umiddelbart.
Hun slo den av.
To dager senere kom advokat Zawadzki med en konvolutt.
Vi satte oss ved bordet.
Den samme som faren min løste kryssord med i årevis.
Det var fire sider inni.
Den første var en oppsummering av pengene gitt til Paweł.
Faren beskrev datoene.
Beløp.
Det er det.
Tilbakebetalinger.
Til slutt var det en balanse.
PLN 271 400.
