“Om morgenen kunngjorde du min mors død for å selge huset hennes. Jeg har allerede blandet meg inn.
Han så bort.
Mamma gjemte en kopi av kontrakten i stresskofferten sin.
“Jeg drar hjem.”
“Mamma, nei.
“Hvorfor?”
“Vi må snakke.”
“Vi snakkes.” Men ikke alene.
Vi forlot kontoret.
Paweł fulgte etter oss.
Mariusz ble værende inne.
På gaten tok broren min tak i armen min.
Jeg tok ham i hånden.
“Ikke rør meg igjen.”
“Martha, kom igjen.
“Jeg sier det ikke en gang til.
Han slapp taket.
Mamma snudde seg.
“Hvor er Christine?”
Paweł sa ingenting.
“Hvor?”
“Hos Sylvia.”
“Og tingene mine?”
“Også.”
“Vi skal dit.”
“Du kan ikke bare gjøre det…
Mamma så ham rett i øynene.
“Dette er mine papirer som ble tatt ut av huset mitt etter at du kunngjorde min død. Prøv å fortelle meg igjen hva jeg ikke kan.
Paweł ble stående på fortauet.
Han prøvde ikke å stoppe oss.
I bilen ringte jeg Sylwia.
Det gjorde hun ikke.
Mamma prøvde å gå til Krystyna.
Også uten hell.
Etter fem minutter ringte herr Czesław.
“Paul har ankommet.
“Til min mors hus?”
“Ja.
“Er han der nå?”
“Han kom inn.
Mamma så på meg.
“Slott.”
— Co?
“Han sa i morgen at han skulle bytte låsene.
Jeg økte farten.
Da vi kom til Osowa Góra, sto Pawełs bil foran porten.
Inngangsdøren hadde faktisk en ny sylinder.
Mamma la inn nøkkelen sin.
Det passet ikke.
Hun stirret på døren et øyeblikk.
Så ringte hun på.
Paweł åpnet døren.
“Virkelig?” spurte hun.
“Jeg ønsket å sikre huset.
“Foran meg?”
“Mamma…
“Flytt deg.”
Han rørte seg ikke.
“Huset er mitt.
“Jeg vet.
“Da flytt deg bort.”
Han tok et skritt til siden.
Stua var et rot.
Åpne skuffer.
Dokumenter på bordet.
Døren til farens kontor står vidåpen.
Mamma var den første som dro dit.
Det var ingen marineblå perm.
Også den grønne kassetten.
“Hvor er han?”
“Jeg sa jeg ikke visste.
Mamma gikk bort til bokhyllen.
Hun rørte ved det tomme rommet som permen hadde etterlatt.
“Faren din visste det.
Paweł stivnet.
Den setningen endret alt.
“Om hva?” spurte jeg.
Mamma så fortsatt på hyllen.
“Om penger.
“Hvilke penger?”
Paweł tok et skritt mot henne.
“Ikke start det.
Mamma snudde seg sakte.
“Hvorfor?” Fordi Marta vil finne det ut?
“Pappa ville ikke at hun skulle vite det.
“Pappa ville beskytte deg.
“Det er ikke det samme.
“Vi har beskyttet deg i seks år.
Jeg hadde ingen anelse om hva de snakket om.
“Kan noen endelig forklare det for meg?”
Mamma satte seg ved farens skrivebord.
Plutselig så hun eldre ut enn om morgenen.
“Da Paweł åpnet selskapet, ga faren ham penger.
“Han lånte,” rettet broren henne.
“I begynnelsen, ja.
“Hvor mange?” spurte jeg.
Mamma så på ham.
“Fortell meg.”
Han ville ikke.
Hun gjorde det for ham.
“Hundre og åtti tusen.
Jeg var tett.
Det var for et dusin år siden.
Foreldrene mine har alltid levd sparsommelig.
Faren hennes jobbet som lagersjef i over tretti år, moren i skolesekretariatet. De var aldri fattige, men de var heller ikke de som trakk hundre og åtti tusen ut av en skuff.
“Hvor fikk de så mye fra?”
“Vi solgte en tomt nær Koronów.
Jeg husket det.
Familieeiendom etter besteforeldrene.
Foreldrene mine fortalte meg da at de hadde spart pengene til pensjon.
“Så var det sytti til,” sa moren min.
Paul så advarende på henne.
“Mamma.”
“Og førtito.
“Det er nok.”
“Og tjueåtte, da du var i fare for å miste likviditet for første gang.
Jeg telte i hodet.
Jeg ville ikke.
Men resultatet kom for seg selv.
Tre hundre og tjue tusen zloty.
Uten å ta hensyn til verdien av penger fra mange år tilbake.
Jeg så på broren min.
“Fikk du mer enn tre hundre tusen fra dem?”
“Jeg forsto det ikke. Jeg lånte.
“Ga du den tilbake?”
Han svarte ikke.
Mamma svarte.
“Førtiåtte.
Jeg kjente et trykk i magen.
Gjennom årene har jeg hørt Paweł si at foreldrene mine hjalp meg mer.
Foreldrene mine la en gang til sytti tusen til leiligheten min i Toruń.
Sytti.
Paweł minnet ham på dette ved hver større familiekrangel.
“De har kjøpt deg en leilighet.”
“Det var alltid lettere for deg.”
“Du fikk din.”
Han fortalte aldri om de hundretusener han mottok for selskapet.
“Hvorfor sa du det ikke til meg?” Jeg spurte moren min.
“Fordi faren din trodde at penger mellom søsken bare ødelegger relasjoner.
Jeg lo uten glede.
“Det fungerte kjempebra.
Paweł snudde seg mot vinduet.
“Det har ingenting med det som skjer nå å gjøre.
Mamma så på ham.
“Men.
“Det finnes ingen.
“Det er derfor du leter etter en perm.
Stillhet.
“Det finnes låneavtaler der,” sa hun. — Overføringsbekreftelser. Deres signaturer.
Paweł svarte ikke.
“Og min fars forklaring,” la hun til.
