Han snudde seg så voldsomt at han slo hoften i stolen.
“Hvilken uttalelse?”
Mamma så lenge på ansiktet hans.
Og så så jeg at han virkelig ikke visste det.
“Så du fant den ikke.
Rommet ble så stille at jeg kunne høre farens gamle klokke tikke.
“Hva skrev han?” spurte jeg.
Mamma reiste seg.
“Kopien er et annet sted.
Paul ble blek.
“Hvor?”
“Ikke din sak.”
For første gang den dagen hørte han sine egne ord rettet mot seg selv.
Mamma forlot kontoret.
Fasttelefonen hennes ringte i gangen.
Instinktivt så vi på hverandre.
Ingen ringte nesten noen gang dit.
svarte jeg.
“Hører jeg etter?”
“God morgen. Kan jeg snakke med fru Danuta Wysocka?
Jeg ga telefonen til moren min.
Kvinnen presenterte seg som bankansatt.
Noen minutter tidligere hadde noen prøvd å utføre instruksjonen angående morens konto igjen.
Denne gangen handlet det om å bryte depositumet.
Hundre og nittiseks tusen zloty.
Mamma så sakte på Paweł.
“Hvem har telefonen min?”
Paul sa ingenting.
“Hvor er telefonen min?”
“Hos Sylvia.”
Det var det første svaret han hadde gitt på noen minutter.
Mamma la på.
“Vi skal få tak i ham.”
“Jeg ringer henne.”
“Nei.
“Mor, hun visste ikke alt.
“Hva visste hun?”
Paweł ble stille.
Dette spørsmålet skulle komme tilbake mange ganger til.
Vi dro for å hente min mors telefonsamtale uten Paweł.
Sylwia bodde med ham mindre enn tre kilometer unna.
Moren åpnet døren.
Krystyna.
Hun hadde ikke på seg morens frakk.
Hun sto i joggedress, blek og tydelig redd.
Da hun så Danuta, grep hun tak i dørkarmen.
“Danka…
“Tilsynelatende døde jeg.
Christine dekket munnen med hånden.
“Paweł sa at han fikk en telefon fra sykehuset.
“Hvilket sykehus?”
“Jeg vet ikke.
Mamma gikk inn.
Hun trengte ikke presse seg selv.
Christine flyttet umiddelbart.
I stuen sto det to pappesker på gulvet.
Riften på en av dem var fersk.
Inne var det bilder.
Dokumenter.
Gamle album.
Noen smykkeskrin.
På bordet lå min mors telefon.
Mamma tok den i hånden.
“Hvorfor tok du det opp?”
Christina begynte å gråte.
“Sylwia ringte i morges. Hun sa at Paweł ikke kunne gjøre det. At du må ta med verdisaker hjemmefra før Martha kommer.
Jeg så på henne.
“Foran meg?”
Christina senket hodet.
“Det var det hun sa.
Mamma åpnet en av kartongene.
“Og frakken?”
“Jeg frøs. Den hang ved døren. Jeg tok det en stund.
Hele teorien om at kvinnen skulle late som hun var mor falt sammen på ett sekund.
Men sannheten var ikke bedre.
Krystyna skulle ikke utgi seg for å være Danuta.
Hun skulle bare hjelpe til med å tømme huset før den «grådige datteren fra Toruń» kunne komme dit.
“Hvor er den grønne boksen?” spurte mamma.
Christine så på pappeskene.
“Hun var her.
Hun begynte å omorganisere ting.
Album.
Konvolutt.
En eske med farens medaljer.
Det var ingen kassett.
“Det var det,” gjentok hun. “Jeg sverger.” Paweł tok den på seg selv.
“Når tok han henne?”
“Da jeg tok med alt hit.
“Hvor?”
“Jeg vet ikke.
Sylwia gikk inn i stuen.
Hun må ha vært oppe.
Hun så ut som en som lenge hadde visst at dette øyeblikket ville komme.
“Danka…
Mamma rakte opp hånden.
“Først telefonen min.
Sylwia ga henne koden.
Mamma endret bankpassordet sitt.
Så ringte hun banken og sperret alle tidligere fullmakter og enheter.
Først da satte hun seg ned.
“Hva visste du?”
Sylwia så på Pauls mor.
“Mamma, gå på kjøkkenet.”
“Jeg vil ikke…
“Vær så snill.”
Krystyna dro.
Sylwia satte seg ned overfor Danuta.
“Jeg visste at selskapet var i trøbbel.
“Siden når?”
“Siden sommeren.
“Visste du om salget av huset?”
“Jeg trodde du var enig.
Mamma fnyste.
“Syv hundre og nitti tusen?”
Sylwia lukket øynene.
“Paweł sa at du vil kjøpe en mindre leilighet.
“Og signaturen på kontrakten?”
“Jeg har ikke sett kontrakten.
“Og min død?”
Denne gangen begynte Sylwia å gråte på ordentlig.
“Jeg fant ut av det i morges.
“Og likevel sendte du moren din for å hente tingene mine?”
“Paweł sa at Marta skulle komme og ta alt.
Hun så på meg.
“Beklager.
Jeg svarte ikke.
Altfor mange ganger har folk bedt meg om unnskyldning for ting de gjorde ganske bevisst noen timer tidligere.
“Hvor er den grønne boksen?” spurte jeg.
Sylwia stivnet.
Mamma la merke til det.
“Du vet.
“Nei.
“Sylvia.
“Paul tok henne.
“Hvor?”
“Til verkstedet.”
Moren min og jeg så på hverandre.
Sylwia begynte å snakke raskere.
“Han lette etter noe i avisene i går kveld. Han var rasende. Han spurte meg flere ganger om jeg hadde sett noen marineblå perm. Så sa han at han måtte finne papirene som «den gamle mannen hadde etterlatt seg mot ham.»
Mamma ble blek.
“Var det det han sa?”
“Ja.
“Akkurat?”
“Den gamle mannen la igjen avisene mot meg.”
Mamma senket hodet.
