“Martha, jeg har pådratt meg gjeld. Jeg er redd. Moren min vil ikke gi meg penger. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.”
Det ville bli en kamp.
Mamma ville blitt rasende.
Sylwia ville sannsynligvis ha flyttet ut tidligere.
Selskapet ville sannsynligvis ha kollapset uansett.
Men han ville ikke måtte kunngjøre døden til en levende kvinne.
Han ville ikke trenge å forfalske dokumenter.
Han ville ikke trengt å stjele sin egen mors telefon eller bytte låser i huset hennes.
Og kanskje ville han ikke ha mistet noe mye vanskeligere å få tilbake enn penger.
Stol på.
I dag, når telefonen ringer veldig tidlig om morgenen, kjenner jeg fortsatt en stramhet i magen et øyeblikk.
Jeg ser på skjermen.
Jeg sjekker navnet.
Og så husker jeg den morgenen.
Broren min fortalte meg at moren min var død.
Mamma satt overfor meg og spiste frokost.
På den tiden syntes jeg det var den mest absurde løgnen man kunne komme på.
Først senere forsto jeg at bare innholdet var absurd.
Årsaken var helt ordinær.
Frykt.
Gjeld.
Synd.
Følelsen av at hvis du har gjort noe for familien i årevis, burde familien endelig betale.
Og troen på at én løgn til vil kjøpe noen timer.
Paweł fikk de få timene.
Bare at han betalte mye mer for dem enn han hadde planlagt.
