Signaturen så nesten identisk ut med signaturen hennes.
Nesten.
Men jeg visste at moren min ikke hadde satt bokstaven “D” på denne måten siden håndoperasjonen.
Hun visste det også.
“Dette er ikke min signatur.
Mariusz så på Paweł.
“Du sa at moren din signerte.
“Hun signerte andre dokumenter.
“Ikke denne.
“Mariusz…
“Hvor er mine hundre og seksti tusen?”
Paul så mot døren, som om han lurte på om han bare kunne gå.
Mamma beholdt fortsatt kontrakten.
“Svar ham.”
“Mor, vær så snill.”
“Jeg var et lik i morges. Nå er jeg plutselig mamma?
“Du forstår ikke situasjonen.
“Da forklar det for meg.”
For første gang så jeg noe annet i øynene hans enn sinne.
Frykt.
Sant.
Ikke frykt for mamma.
Fra noe større.
“Selskapet har problemer,” sa han.
“Hva er de?”
“Midlertidig.
Mariusz fnøs.
“Etter din mening er fogden et midlertidig problem?”
Mamma snudde seg mot ham.
“Hvilken namsmann?”
Paweł lukket øynene.
Og så begynte den første delen av sannheten å komme frem.
Brorens selskap hadde vært på randen av kollaps i nesten et år.
Han mistet to store kontrakter.
En av utbyggerne betalte ham ikke i tide.
Han selv var i underleverandører på etterskudd.
Det var avdrag for biler, utstyrsleasing, skatter, premier og private lån.
Det verste var imidlertid at Paweł i flere måneder lot som om alt var i orden.
Foran moren min.
Foran meg.
Foran sin egen kone.
Mariusz var ikke en tilfeldig kjøpmann.
Han gjennomførte kjøp og renovering av eiendom.
Paweł hadde kommet til ham to måneder tidligere med et forslag.
Huset, verdt over én million to hundre tusen zloty, skulle selges for syv hundre og nitti tusen i bytte mot et raskt innskudd.
Mariusz hevdet at Paweł viste ham dokumenter, en fullmakt og en kontrakt med morens signatur.
Han ga hundre og seksti tusen.
Pengene forsvant innen en uke.
“Hvor?” spurte mamma.
Paweł svarte ikke.
Mariusz gjorde det for ham.
— Ansattes restanser. Leie. Skattekontoret. Én privat kreditor.
Mamma rynket pannen.
“Hvilken privat kreditor?”
“Jeg vet ikke.
“Han vet det,” sa Mariusz og pekte på Paweł.
Broren min så ned i gulvet.
“Paweł?”
“Ikke her.
Mamma tok et skritt nærmere.
“Akkurat her.
Sekretæren så på oss bak døren.
Notaren sto noen meter unna.
Paul visste at det ikke lenger fantes et publikum han kunne kontrollere.
“Jeg lånte penger,” sa han.
“Fra hvem?”
“Fra en venn.”
— med?
Stillhet.
— med?
“To hundre og tjue.
Mamma vaklet litt.
Jeg tok tak i armen hennes.
To hundre og tjue tusen private lån.
Hundre og seksti tusen fra Mariusz.
I tillegg finnes det andre forpliktelser for selskapet.
“Jeg ville bare kjøpe tid,” sa Paul.
“Selger du huset mitt?”
“Da skal jeg forklare alt for deg.”
Mamma så på ham slik man ser på en mann som snakker et språk man plutselig ikke lenger forstår.
“Og min død?” Skulle hun kjøpe deg tid også?
Han svarte ikke.
Og det var da jeg forsto.
“Du hadde ikke tenkt å fortsette med den løgnen i en uke,” sa jeg.
Paweł så på meg.
“Du trengte noen timer.
Ingenting.
“Du ville ikke at jeg skulle komme hjem.” Så jeg ikke ringer moren min. Så jeg ikke forstyrrer før ni.
Ansiktet hans var nok til et svar.
Han trengte ikke en falsk begravelse.
Han trengte morgenen.
Noen timer hvor alle ville tro at det ikke er noen som stiller spørsmål ved hans versjon.
Men moren min var ikke der han trodde.
Han visste ikke at hun bodde hos meg.
Han visste ikke at hun hadde en kopi av bekreftelsen på møtet.
Han visste ikke at hun hadde sett et forsøk på å gjøre en overføring.
Og tydeligvis visste han ennå ikke at det viktigste dokumentet manglet i den røde mappen.
En marineblå perm.
“Hvor er pappas kassett?” spurte hun plutselig.
Paweł rykket til.
Mariusz så på oss uten å forstå.
“Hva slags kassett?”
“Grønn.”
“Jeg vet ikke.
“Christine tok henne ut av huset mitt i morges.
“Jeg har ingen anelse om hva du snakker om.
Czesław tok et bilde.
Det var en bløff.
Det var ingen kassett på bildet.
Herr Czesław fortalte oss bare om det over telefon.
Men Paul visste ikke dette.
“Krystyna visste ikke hva som var inni,” slapp han ut.
Mamma blunket ikke engang.
“Så du så henne.
Han bet tennene sammen.
Marta fra fem år siden ville sannsynligvis ha prøvd å redde situasjonen.
Jeg ville sagt til moren min at hun ikke skulle lage noe oppstyr i advokatfirmaet.
Paweł for å roe seg ned.
Mariusz skal snakke med oss senere.
I mange år spilte jeg rollen som en person i familien vår som dempet konflikter.
Den dagen innså jeg hvor praktisk det var for andre.
“Hvor er kassetten?” gjentok jeg.
Paweł så på meg.
“Ikke bland deg inn.
