Etter en stund hørte vi en annen stemme.
Notarius.
“Fru Danuta, har du nylig gitt sønnen din fullmakt til å selge huset?”
“Aldri.”
Stillhet senket seg på den andre siden.
“Da kom.” Og vennligst ikke signer eller bekreft noe på telefon hvis noen kontakter deg.
Klokken var 07:31.
Vi holdt akkurat på å ta på oss jakkene da telefonen min vibrerte.
En beskjed fra herr Czesław, min mors nabo.
Foto.
På bildet sto Paweł foran morens hus med sin sølvfargede Volkswagen.
Ved siden av ham sto en kvinne i morens beige frakk og hennes burgunderrøde skjerf.
Bildet ble tatt på avstand, men moren min kjente henne igjen med en gang.
“Det er Christine.
Sylwias mor.
Krystyna var sekstisju år gammel, nesten samme alder som moren.
Lignende vekst.
Lignende kroppsstruktur.
Under bildet skrev herr Czesław:
“Danka, går det bra med deg? Paweł sier at du er død, og jeg tror jeg så deg ved bilen for et øyeblikk siden.”
Mamma leste meldingen to ganger.
Så så hun på meg.
— Marta…
— Co?
“Hvis Paweł vet at notaren vil se eieren…
Hun fullførte ikke.
Det trengte hun ikke.
For første gang tenkte jeg at det å lyve om morens død bare kunne være den minste delen av det han hadde planlagt.
DEL 3
Vi kjørte til Bydgoszcz i stillhet de første ti minuttene.
Moren min satt ved siden av meg med en rød stresskoffert på fanget og sjekket innimellom om dokumentene fortsatt var inni.
“Christina vil ikke gå med på det,” sa jeg til slutt.
“For hva?”
“For å utgi seg for å være deg.”
Mamma så ut av vinduet.
“Bare i går ville jeg sagt akkurat det samme om Paweł.
Jeg svarte ikke.
Det var det verste med hele situasjonen.
Bare to dager tidligere prøvde moren hans å rettferdiggjøre ham.
Da hun viste meg en bankutskrift om et forsøk på å overføre 148 tusen zloty, sa hun:
“Kanskje han gjorde en feil.
Da det viste seg at to gamle notarialdokumenter og dokumenter fra faren hennes hadde forsvunnet fra skuffen i skrivebordet hennes, sa hun:
“Kanskje han tok dem for å lage kopier.
Da jeg sa at hun umiddelbart burde blokkere Pawełs tilgang til kontoen, ble hun fornærmet av meg.
“Han er min sønn. Ikke en fremmed.
Det var først da hun ringte banken og den ansatte fortalte henne at noen hadde logget inn på kontoen fra en ny enhet, at hun sluttet å lete etter forklaringer.
Pawełs telefon dukket opp i systemet som en pålitelig enhet.
Mamma godkjente ikke noe sånt.
Så ringte hun meg fra naboens telefon.
Nå kunngjorde den samme sønnen hennes død for familien.
“Hvorfor kom du for å se meg i stedet for å spørre ham med en gang?” sa jeg.
Mamma var stille lenge.
“Fordi jeg fant noe annet.
Hun åpnet stresskofferten.
Hun tok ut en liten hvit konvolutt som jeg ikke hadde sett før.
Det lå en kvittering inni.
Ikke fra butikken.
Fra kopipunktet.
Trettito sider med fargekopier.
Noen dager tidligere.
“Så hva?”
“Spissen er ved siden av verkstedet hans.
Jeg forsto det fortsatt ikke.
Mamma tok ut det andre arket.
Det var en liste over dokumenter skrevet for hånd av min far noen år før hans død.
Skjøte på huset.
Kontrakt for Pawełs verksted.
Overføringsbekreftelser.
Låneavtaler.
Bosetting mellom Paweł og hans foreldre.
“Alt var i farens marineblå perm,” sa hun.
“Var det det?”
“Han forsvant.
“Når?”
“Jeg vet ikke. Men sist jeg så ham var for en måned siden.
Jeg så på henne.
“Vet Paul hva som var der?”
“Dessverre, ja.
Min far førte dokumenter med manisk nøyaktighet.
Da han døde tre år tidligere etter en kort sykdom, etterlot moren kontoret hans nesten uberørt. Hun kunne kaste gamle aviser, men ikke pennen hans. Hun kunne ha gitt fra seg jakkene sine, men hun flyttet ikke permene.
Paweł hjalp henne med å ordne ting etter begravelsen.
Han hadde tilgang til alt.
“Hva var i bosetningen?” spurte jeg.
Mamma trakk leppene sammen.
“Vi snakker om det senere.”
“Mamma.”
“Martha, se på veien.
Det var favorittuttrykket hennes når hun ikke ville svare.
Denne gangen presset jeg ikke.
Klokken 08:23 ringte Paweł.
Jeg plukket den ikke opp.
Et minutt senere kom meldingen.
“Hvor er du?”
Jeg svarte ikke.
Den neste dukket opp etter tretti sekunder.
“Marta, det er viktig. Ikke kom til Bydgoszcz”.
Jeg viste skjermen til moren min.
Hun stirret på ham i noen sekunder.
“Hvordan vet han at du kan komme?”
Det visste jeg ikke.
Klokken 08:31 ringte herr Czesław.
“Martha?” sa han raskt. “Jeg vet ikke hva som skjer, men Paweł var med meg.
“Hva for?”
“Han spurte om jeg hadde snakket med deg eller med Danuta.
Mamma lente seg over til telefonen.
“Og hva sa du?”
Det var stille på den andre siden.
“Danuta?”
“Jeg lever, tsjekker.
—Jesus, Maria.
