“Flere donorer, tydeligvis. Og Sarah, hun er borte. Tømte kontoene sine i morges og forsvant.”
Jeg klemte telefonen hardere.
“Hva med Alaric?”
“Han sier hun forlot ham også, men han virker mer sint enn bekymret, noe som forteller meg alt jeg trenger å vite om ekteskapet deres.”
Etter at vi la på, ringte jeg Bennett på sykehuset.
“Colette er savnet,” sa jeg uten innledning.
Stemmen hans ble lav. Alvorlig.
“Savnet hvordan?”
“Forsvunnet. Kontoene tømt. Ingen har hørt fra henne.”
En lang pause.
“Hun kan komme til deg,” sa han til slutt.
“Hvorfor skulle hun det? Hun skylder på meg for å ha avslørt henne.”
“Fordi du er hennes konstante. Hennes emosjonelle sikkerhetsnett. Selv når hun skyver deg bort, trekker hun deg virkelig nærmere.”
Bennetts ord hjemsøkte meg da kvelden falt på.
Jeg gikk frem og tilbake i huset vårt, hoppet til ved hver lyd, og kikket gjennom vinduene ved den minste bevegelse.
Regnet begynte rundt ni, en mild tromming som vokste til et kraftig regn ved midnatt. Bennett hadde blitt tilkalt til en akutt operasjon, noe som etterlot meg alene med mine tanker og frykt.
Jeg hadde akkurat bestemt meg for å prøve å sove da det kom et mykt bank på døren.
Jeg frøs og lyttet.
Det kom igjen, ikke krevende, knapt hørbart over regnet.
Jeg nærmet meg forsiktig og kikket gjennom kikkhullet.
Colette sto på verandaen vår, gjennomvåt til skinnet, håret klistret til ansiktet. Ingen sminke. Ingen designerklær.
Bare Colette, ødelagt og dryppende på velkomstmatten vår.
Jeg åpnet døren.
Hun sa ingenting, beveget seg ikke, bare stirret på meg med tomme øyne.
Så, som en marionett med kuttede tråder, falt hun fremover i armene mine.
Kroppen hennes føltes liten, skjør, da jeg tok imot henne. For en kvinne som hadde portrettert en syv måneder lang graviditet, virket det som om hun hadde visnet bort til nesten ingenting.
Jeg kunne kjenne ribbeina hennes gjennom den gjennomvåte skjorten mens jeg halvt bar henne inn.
Jeg la henne på sofaen og pakket henne inn i et pledd. Hun stirret rett frem, uten å reagere.
Jeg lagde te hun ikke drakk. Stilte spørsmål hun ikke svarte på.
Til slutt satt jeg bare stille ved siden av henne og så på regnet som rant nedover vinduene våre.
Etter det som føltes som timer, sa hun én setning, knapt en hvisking.
“Si meg hva jeg skal gjøre. Jeg gjør det.”
Jeg så på henne, denne fremmede med ansiktet til min beste venn, og følte ingenting annet enn utmattelse.
Bennett fant oss slik da han kom hjem ved daggry. Colette krøllet seg sammen i en ball på sofaen vår, jeg satt vakt i lenestolen overfor henne.
Et blikk på ansiktet hans fortalte meg at han hadde hørt nyheten.
“De har utstedt en ransakelsesordre,” sa han stille og ledet meg inn på kjøkkenet. “Svindel. Flere tilfeller. Graves Foundation reiser tiltale.”
Jeg kastet et blikk tilbake på Colettes sovende skikkelse.
“Hun har ingenting igjen. Ingen penger, intet hjem, intet rykte.”
“Det er ikke vårt problem.”
Bennetts stemme var fast, men ikke uvennlig.
“Sarah, hun manipulerte sørgende familier. Hun utnyttet folks smerte. Hun stjal penger under falske forutsetninger.”
“Jeg vet. Hun må møte konsekvenser og få profesjonell hjelp. Det vet jeg også.”
Bennett sukket og kjørte en hånd gjennom håret.
“Hun kan ikke bli her. Jeg vil ha henne ut innen lunsj.”
Jeg nikket, ute av stand til å protestere.
Han hadde rett.
Å huse Colette nå ville gjøre oss medskyldige i det som kom videre.
Etter at han dro på vakt, lagde jeg kaffe og toast, satte en tallerken foran Colette, som endelig hadde rørt på seg.
“Bennett vil ha deg borte innen middagstid,” sa jeg, uten å bry meg om å dempe slaget.
Hun nikket, plukket på toasten uten å spise den.
“Hvor skal jeg gå?”
“Du kunne overgi deg. Begynn å ta ansvar.”
En bitter latter slapp ut av henne.
“De kommer til å sette meg i fengsel.”
“Kanskje. Kanskje ikke. Men å løpe vil bare gjøre det verre.”
Hun så opp på meg, med et glimt av den gamle Colette i øynene.
“En dokumentarprodusent ringte meg i går. Vil intervjue oss begge. Bedrag og psykisk sykdom i sosiale medier-alderen. Tilbød gode penger.”
“Du kan ikke mene det.”
“Hvorfor ikke? I det minste ville jeg hatt kontroll over fortellingen.”
Jeg stirret på henne, vantro.
Selv nå tenkte hun på forestillingen. Publikum. Oppmerksomheten.
“Colette, dette er ikke et PR-problem. Det er ikke noe du kan spinne eller pakke om. Du løy for alle som elsker deg. Du utnyttet folks sorg for penger.”
“For stiftelsen,” rettet hun automatisk.
“Pengene gikk til stiftelsen, som du kontrollerte, noe som styrket ditt rykte, som ga deg tilgang til mektige folk.”
Jeg lente meg frem og tvang henne til å møte blikket mitt.
