Han tok bilder av rommet og zoomet inn på spesifikke detaljer.
Da han tok meg i å se på, puttet han raskt enheten i lomma.
Nede var festen i full gang. Spill ble spilt, rådgivningskort fylt ut, og gaver stablet høyt på et bord som så ut til å stønne under vekten deres.
Gjennom alt dette holdt Bennett seg i utkanten, observerte, sendte meldinger, hans vanlige sosiale sjarm var ingen steder å finne.
Under en pause i festlighetene fanget jeg ham ved drikkebordet.
“Hva skjer med deg i dag?”
“Ingenting,” sa han, men øynene hans fortsatte å skanne rommet. “Bare trøtt.”
“Du sier det hele tiden, men du oppfører deg rart. Du har knapt snakket med noen.”
Han sukket og kjørte en hånd gjennom det mørke håret.
“Beklager. Jeg la bare merke til noen ting som ikke stemmer.”
Før jeg rakk å presse videre, ba fotografen om et gruppebilde. Vi stilte oss rundt Colette, som plasserte seg foran og midt, hendene vugget magen hennes som om den inneholdt verdens mest dyrebare skatt.
Mens fotografen telte ned, trådte Bennett tilbake, oppmerksomheten fanget av noe eller noen på den andre siden av rommet. Øynene hans smalnet, og han tok opp telefonen igjen og skrev raskt.
Jeg fulgte blikket hans til en mann som sto ved gavebordet. Middelaldrende, med salt-og-pepper hår og briller.
Han så på Colette med et uttrykk jeg ikke helt klarte å plassere. Bekymring. Forvirring.
“Hvem er det?” hvisket jeg til Sierra.
Hun trakk på skuldrene. “Kanskje en av Alarics kolleger eller en familievenn.”
Fotosessionen var over, og Colettes mor tok hovedrollen. Patricia Whitman var en formidabel kvinne, med blondt hår klippet i en streng bob som rammet inn de kirurgisk forsterkede trekkene.
“Da Colette fortalte meg at hun endelig ventet barn,” begynte Patricia, glasset hevet, “tenkte jeg på all stillheten vi har gjennomgått, all ventingen. Denne lille jenta er virkelig en velsignelse etter lang stillhet.”
Rommet brøt ut i applaus.
Ved siden av meg stivnet Bennett.
“Vi må gå,” sa han brått, stemmen lav men presserende.
“Nå? Hva? Vi kan ikke bare dra midt i—”
“Sarah.”
Fingrene hans omsluttet håndleddet mitt, fast men ikke smertefullt. Øynene hans boret seg inn i mine med en intensitet som overrasket meg.
“Stol på meg. Vi må gå.”
“Bennett, dette er babyshoweren til min beste venn. Jeg kan ikke bare—”
“Jeg forklarer i bilen,” avbrøt han meg. “Vær så snill.”
Noe i tonen hans—ikke panikk, men absolutt visshet—fikk meg til å gi etter.
Jeg kom med raske unnskyldninger til Colette og skyldte på en sykehusnødsituasjon. Hun surmulte, men godtok unnskyldningen min, og fikk frem et løfte om at vi snart skulle spise lunsj.
Da vi kjørte av gårde, med lavendelballongene fortsatt synlige i bakspeilet, snudde jeg meg mot Bennett.
“Dette må være bra.”
Knokene hans var hvite på rattet.
“Det er ikke bra, Sarah. Det er ikke bra i det hele tatt.”
Stillheten i bilen vår føltes fysisk, som en tredje passasjer klemt mellom oss. Bennett kjørte med mekanisk presisjon, øynene festet på veien foran.
Utenfor malte vårsolen alt i glade farger som syntes å håne den økende spenningen.
“Skal du fortelle meg hva det handlet om?” spurte jeg til slutt, og brøt stillheten. “Eller skal jeg bare gjette?”
Bennetts kjeve strammet seg.
“Gi meg et minutt til å finne ut hvordan jeg skal si dette.”
“Hva sa du? At du ydmyket meg foran alle jeg bryr meg om? At du dro meg ut av min beste venns babyshower som om vi flyktet fra et åsted?”
Han svarte ikke, bare slo på blinklyset med unødvendig kraft da vi kjørte inn på motorveien.
“Bennett,” prøvde jeg igjen, mykere denne gangen. “Hva det enn er, bare si det.”
Han pustet sakte ut, skuldrene sank.
“Ikke før vi er halvveis hjem. Jeg trenger at du er fokusert, ikke distrahert av trafikken.”
“Du skremmer meg.”
“Jeg beklager.”
Han rakte over konsollen for å klemme hånden min.
“Det er ikke min hensikt.”
Vi kjørte i stillhet i ytterligere femten minutter, forstadslandskapet ga plass til åpent landskap. Da vi passerte midtpunktet, et rustent reklameskilt som annonserte en lenge stengt diner, snakket Bennett endelig.
“Colette er ikke gravid.”
Jeg stirret på ham og ventet på poenget.
Da ingen kom, lo jeg, en kort, vantro lyd.
“Hva snakker du om? Vi var nettopp på babyshoweren hennes. Jeg så magen hennes.”
“Du så noe,” sa han, stemmen klinisk distansert. “Men det var ikke en sju måneders graviditet.”
“Det er galskap.”
Jeg vred meg i setet for å møte ham helt.
“Jeg har kjent Colette siden vi var seks år gamle. Jeg tror jeg ville visst om hun latet som hun var gravid.”
“Ville du?”
Blikket hans gled kort mot mitt før det vendte tilbake til veien.
“Når var sist du faktisk rørte magen hennes?”
Spørsmålet traff som et slag.
