Jeg åpnet munnen for å svare, men lukket den igjen. Jeg forestilte meg hver eneste interaksjon med Colette de siste månedene: kunngjøringsmiddagen, kjønnsavsløringsfesten, handleturene for mammaklær.
Hver gang hadde det vært klemmer, men alltid i vinkler, alltid korte, alltid kontrollerte.
“Hun liker ikke at folk tar på magen hennes,” sa jeg defensivt. “Mange gravide kvinner gjør ikke det.”
“Det var praktisk.”
“Slutt,” snappet jeg. “Dette er latterlig. Du kan umulig tro at Colette later som. Hva skulle poenget være?”
Bennett sukket.
“Mannen ved gavebordet. Det var Dr. Nathaniel Harmon. Han er fødselslege på sykehuset mitt.”
“Så kanskje han er legen hennes.”
“Det er han ikke. Han jobber utelukkende ved Mercy General. Colette går på St. Elizabeth’s Medical Center. Du sa det selv da hun først annonserte.”
Jeg rynket pannen.
“Kanskje hun byttet lege.”
“Sarah.”
Bennetts stemme var nå mild.
“Han kjente meg igjen. Vi fikk øyekontakt, og han så bekymret ut. Dypt bekymret.”
“Om hva?”
“Jeg vet ikke helt. Men etter det overhørte jeg Alaric på telefonen i gangen nær badet.”
Bennetts hender strammet seg om rattet igjen.
“Han sa, og jeg siterer, ‘Hun begynner å tro på det selv. Vi må få fart på dette.’”
En kulde gikk gjennom meg.
“Det kunne vært om hva som helst.”
“Forklar da de medisinske rapportene jeg så på Colettes hjemmekontor forrige uke da vi hjalp dem med å flytte møbler.”
“Du snoket i papirene deres?”
“Jeg var en gjest. De lå på skrivebordet. Blodprøver, Sarah. Ikke forenlig med graviditet.”
“Du hadde ingen rett.”
“Jeg er lege. Jeg vet hva jeg så.”
Sinne blusset opp inni meg, varmt og defensivt.
“Så hva? Tror du dette er en utspekulert bløff? At min beste venn går rundt med en falsk mage og later som hun er gravid? Hører du hvor sprøtt det høres ut?”
“Mer enn gal,” sa han enig. “Muligens patologisk.”
“Dette er…” Jeg stotret, lette etter ord. “Dette er sjalusi. Du har alltid vært rar når det gjelder vennskapet mitt med Colette.”
Bennetts ansikt ble hardt.
“Det er ikke rettferdig.”
“Er det ikke? Helt siden vi giftet oss, har du kommentert hvor mye tid jeg tilbringer med henne, at hun ringer for sent, at hun alltid trenger noe.”
“Fordi hun er manipulerende.”
Stemmen hans steg for første gang.
“Hun bruker deg, Sarah. Det har hun alltid gjort.”
“Stopp bilen.”
Stemmen min var iskald.
“Hva?”
“Stopp bilen.”
Bennett styrte bilen over på skulderen, satte den i parkering, men lot motoren gå. Vi satt i ladet stillhet, den myke summingen fra airconditionen var den eneste lyden.
“Jeg vil ikke slåss,” sa han til slutt. “Jeg forteller deg det jeg observerte fordi jeg er bekymret for deg. For henne, til og med.”
Jeg snudde meg og stirret ut av vinduet, mens jeg kjempet mot tårene.
“Du tar feil om dette.”
“Jeg håper det,” stemmen hans var myk nå. “Men tenk på det. Tenk deg virkelig om. Når annonserte hun?”
“Januar.”
“Det er syv måneder siden. Har kroppen hennes endret seg slik en gravid kvinne ville gjort? Ikke bare magen. Ansiktet hennes. Anklene hennes. Hennes totale vekt.”
Jeg tenkte på Colette i dusjen. De slanke armene hennes, den markerte kjevelinjen, de slanke anklene i de stroppehælene.
Gravide kvinner beholdt vann. De la på seg vekt i ansiktene. Kroppene deres endret seg mer enn bare magen.
“Hun har alltid vært tynn,” sa jeg svakt.
“Hun drikker ikke alkohol på grunn av legens ordre. Ingen morgenkvalme. Har du noen gang hørt henne nevne morgenkvalme? Mataversjoner? Ryggsmerter?”
Det hadde jeg ikke.
Colettes graviditet hadde, ifølge henne selv, vært nærmest magisk. Ingen symptomer. Ingen klager.
“Og det barnerommet,” fortsatte Bennett. “Alt er fortsatt i emballasje. Ingenting sammensatt. Nesten som om det bare er for syns skyld.”
“Stopp.”
Jeg dekket til ørene barnslig.
“Bare stopp.”
Han ble stille og ventet.
Sakte, motvillig, lot jeg meg selv vurdere observasjonene hans. Den nøye måten Colette plasserte seg på i bildene. Hvordan hun aldri så ut til å trenge toalettbesøk, til tross for at hun angivelig bar på et syv måneder gammelt foster som presset på blæren hennes.
Måten hun skiftet tema på hver gang jeg stilte spesifikke spørsmål om hennes svangerskapsomsorg.
“Hvorfor?” hvisket jeg, og slapp hendene. “Hvorfor skulle noen gjøre dette?”
“Jeg vet ikke,” innrømmet Bennett. “Oppmerksomhet. Penger. Den dusjen var ikke billig, og hun sa at det meste var donert. Hva betyr det egentlig?”
Ekstravagansen ved arrangementet spilte seg om og om igjen i hodet mitt: den profesjonelle cateringen, designerdekorasjonene, de dyre gavene.
Colettes ideelle arbeid fokuserte på mødrehelse i underbetjente lokalsamfunn. Kan det være en sammenheng?
“Jeg må vite det sikkert,” sa jeg til slutt.
Bennett nikket og satte bilen tilbake i gir.
“Det gjør jeg også.”
