Da vi kjørte tilbake på motorveien, snek tvilen seg inn som en tåke, og skjulte de sikkerhetene jeg hadde bygget livet mitt rundt. Jeg hadde kjent Colette lenger enn noen utenfor familien min.
Vi hadde delt alt: første timer, første kyss, college-angst, bryllupsnervøsitet.
Hun var søsteren jeg aldri hadde.
Men det hadde alltid vært noe performativt ved Colette, noe som trengte et publikum. På videregående var hjertesorgene hennes alltid offentlige, prestasjonene hennes alltid kringkastet.
Selv forslaget hennes fra Alaric var nøye iscenesatt for maksimal effekt på sosiale medier.
“Jeg tenker stadig på hva moren hennes sa,” funderte Bennett, og brøt inn i tankene mine. “En velsignelse etter lang stillhet. Hvilken stillhet? Colette har aldri nevnt fertilitetsproblemer.”
“Nei,” sa jeg enig. “Det har hun ikke.”
Telefonen min vibrerte med en tekstmelding.
Colette: Savner deg allerede. Lunsj tirsdag, bare oss jenter. Så mye å fortelle deg.
Jeg stirret på meldingen og så den med nye øyne.
Så mye å fortelle meg.
Hva hadde hun ikke allerede delt om denne graviditeten?
Resten av kjøreturen gikk i ettertenksom stillhet. Da vi svingte inn i innkjørselen, var solen i ferd med å gå ned og malte himmelen i nyanser av oransje og rosa.
“Hva nå?” spurte jeg mens Bennett slukket motoren.
Han snudde seg mot meg, ansiktet alvorlig i det svinnende lyset.
“Det er opp til deg. Hun er vennen din.”
Jeg nikket sakte.
“Jeg må finne ut sannheten.”
“Hva enn det er,” sa han enig. “Vi skal møte det sammen.”
Den natten lå jeg våken lenge etter at Bennetts pust hadde blitt dypere til søvn. Tankene mine spilte av hver interaksjon med Colette de siste syv månedene, på jakt etter ledetråder jeg kanskje hadde oversett.
Spenningen i stemmen hennes da hun ringte med nyheten. Måten hun hadde takket nei til tilbudet mitt om å bli med henne til avtaler. De vage svarene om frister og legens anbefalinger.
Om morgenen hadde jeg tatt en beslutning.
Jeg trengte å se det selv.
Dagen etter at dusjen gryte, var det klart og klart. Bennett hadde tidlig vakt på sykehuset, og etterlot meg alene med mine stormfulle tanker.
Jeg gikk frem og tilbake på kjøkkenet, kaffen ble kald i koppen, og jeg spilte anklagene hans om og om igjen i hodet.
Kan det være sant?
Kan det hende at min beste venn, personen jeg stolte mest på i verden bortsett fra mannen min, lever en så utspekulert løgn?
Jeg tok opp telefonen og bladde gjennom nylige bilder av Colette. I hvert eneste var hun strålende, hendene holdt rundt magen, smilet blendende.
Men når jeg ser nærmere etter, la jeg merke til mønstre.
Hun hadde alltid på seg flytende kjoler eller oversized topper. Sto alltid på skrå. Hun holdt alltid litt avstand mellom seg selv og andre.
Før jeg rakk å tvile på meg selv, sendte jeg henne en melding.
Glemte sjalet mitt hos deg i går. Er det greit om jeg stikker innom for å hente den?
Svaret hennes kom nesten umiddelbart.
Så beklager, ikke hjemme nå. Legetime i byen. Merade er der, da. Hun kan slippe deg inn.
Perfekt.
Colettes yngre søster var mindre reservert, mindre polert. Hvis noen skulle gjøre en feil og avsløre noe, ville det være Merade.
Jeg tok vesken og nøklene mine, og laget et lyseblått sjal for å finne det da jeg kom dit.
Kjøreturen til Colettes hus føltes lengre enn vanlig, hver milepæl en nedtelling til en konfrontasjon jeg ikke var sikker på om jeg var klar for.
Colette og Alaric bodde i et renovert viktoriansk hus i utkanten av byen, en bryllupsgave fra foreldrene hennes som de hadde brukt år på å restaurere.
Da jeg kjørte inn i oppkjørselen, la jeg merke til at Alarics bil også var borte. Bare Merades slitte Civic sto i carporten.
Jeg banket på, hjertet hamret mot ribbeina som om det ville rømme.
Fottrinn nærmet seg, og døren svingte opp og avslørte Merade, håret satt opp i en rotete knute, iført joggebukse og en av Colettes gamle college-T-skjorter.
“Sarah,” overraskelsen hennes virket ekte. “Hva gjør du her?”
“Jeg glemte sjalet mitt i går,” forklarte jeg og tvang frem et smil. “Colette sa du ville slippe meg inn for å lete etter den.”
“Å.”
Merade blunket, så trådte han til side.
“Selvfølgelig, kom inn. Det er sikkert i stua sammen med alt dusjutstyret.”
Jeg gikk inn i huset, umiddelbart slått av hvor annerledes det føltes fra i går. Uten folkemengden og dekorasjonene virket det tomt, nesten iscenesatt.
“Beklager rotet,” sa Merade og pekte på en halvspist frokost på stuebordet. “Jeg ventet ikke besøk.”
“Ingen fare.”
Jeg skannet rommet og lot som jeg lette etter det ikke-eksisterende sjalet mitt.
“Dusjen var nydelig. Dere må ha jobbet så hardt.”
“For det meste arrangementsplanleggeren,” trakk Merade på skuldrene. “Colette hadde veldig spesifikke krav.”
