Kabinens interiør var dunkelt, solstråler skar gjennom halvåpne persienner. Colette flyttet seg til den slitte skinnsofaen og satte seg, krøllet bena under seg slik hun pleide å gjøre på universitetet.

“Hater du meg?” spurte hun, stemmen liten.

Jeg ble stående, usikker på manuset for dette øyeblikket.

“Jeg hater deg ikke. Jeg bare… Jeg forstår ikke.”

Hun lo, en sprø lyd.

“Det gjør to av oss.”

Jeg så på mens hun helte vann fra en mugge på stuebordet, hendene hennes var stødig. Ingen vin i dag. Ingen opptreden.

“Jeg løy ikke alltid,” begynte hun, mens hun stirret ned i glasset sitt. “For et år siden var jeg gravid. På ordentlig.”

Pusten min satte seg fast.

“Hva?”

“Åtte uker. Vi hadde ikke fortalt det til noen ennå. Vi ventet på at første trimester skulle gå.”

Stemmen hennes var flat, følelsesløs.

“Jeg spontanaborterte en tirsdag. Alaric var i London på jobb. Jeg var alene.”

“Colette.”

Jeg beveget meg mot henne, instinktet overstyrte forsiktighet.

“Hvorfor ringte du meg ikke?”

“Fordi du nettopp hadde annonsert forfremmelsen din på rådgivningssenteret. Alle var så stolte av deg.”

Hun trakk på skuldrene.

“Jeg ville ikke stjele øyeblikket ditt.”

Den velkjente skyldfølelsen vred seg i magen min. Den konstante dragkampen i vennskapet vårt, hvor hennes behov og mine stadig konkurrerte om oksygen.

“Etter spontanaborten falt jeg sammen,” fortsatte hun. “Men i hemmelighet. Ingen visste det bortsett fra Alaric og legen min.”

Jeg satte meg ved siden av henne, og lot det være plass mellom oss.

“Og så?”

“Og så sluttet jeg å akseptere det. Jeg begynte å snakke til babyen som om hun fortsatt var der, kjøpte ting, planla.”

Colettes hender flakset til den fortsatt flate magen hennes.

“Alaric var bekymret, men han gikk med på det i starten. Han trodde det var sorg.”

“Når ble det slik?”

Jeg gestikulerte vagt mot henne, mot situasjonen vi nå befant oss i.

Hun sukket.

“For tre måneder siden skulle jeg holde et foredrag på en mødrehelse-innsamlingsaksjon for min ideelle organisasjon. Skjønner du? Men jeg fikk et panikkanfall før jeg gikk på scenen. Fikk ikke puste. Kunne ikke tenke.”

“Jeg husker du sa du hadde matforgiftning.”

“Enda en løgn.”

Hun smilte trist.

“Alaric fant meg hyperventilerende på badet. Jeg sa hele tiden at jeg ikke kunne møte dem, ikke kunne fortelle dem at jeg hadde feilet. Og så sa han, ‘Hva om du ikke måtte?’”

Blodet mitt frøs til is.

“Han foreslo at du skulle late som graviditeten.”

“Ikke helt. Han foreslo at jeg kunne si at jeg var nygravid bare for å komme meg gjennom hendelsen. Vi ville annonsere et tap senere, etter at jeg hadde hatt tid til å behandle det privat.”

Colettes øyne møtte mine, hule.

“Men det føltes så godt, Sarah. Gratulerer. Oppmerksomheten. Måten folk så på meg som om jeg var spesiell igjen.”

“Så du fortsatte.”

“Det snøballet. En hendelse ble til en annen. En liten kul ble til en større. Og så begynte donasjonene å komme inn.»

Jeg rynket pannen.

“Donasjoner.”

Colette reiste seg brått og gikk bort til et skrivebord i hjørnet. Hun kom tilbake med en mappe full av papirer.

“Her,” sa hun og spredte dem på stuebordet. “Se selv.”

Dokumentene viste donasjoner, betydelige slike, fra ulike bedrifter og enkeltpersoner, alle til Colettes ideelle organisasjon, New Beginnings Maternal Care.

“Fundamentet er ekte,” forklarte hun. “Arbeidet vi gjør er ekte. Vi tilbyr svangerskapsomsorg til kvinner i underbetjente samfunn. Det som ikke er virkelig, er—”

“Du,” avsluttet jeg. “Graviditeten din.”

Hun nikket, blikket senket.

“Jeg forstår ikke. Hvorfor skulle graviditeten din påvirke donasjoner til din ideelle organisasjon?”

“På grunn av hvem donorene er.”

Colette bladde gjennom papirene og dro frem flere sjekker med kjente navn.

“Graves-stiftelsen. Williams-stiftelsen. Hampton Helsetjenester. De har alle én ting til felles.”

Jeg skannet navnene, gjenkjennelsen gryte.

“De mistet alle barn, eller barnebarn, eller søsken.”

“De donerer til mødreomsorg på grunn av personlig tragedie,” sa Colette, stemmen hennes ble litt hardere. “Og de knytter seg til meg fordi de tror jeg forstår frykten deres. Frykten for å miste et barn.”

Beregningen av det hele sjokkerte meg.

“Så babyshoweren var egentlig en innsamlingsaksjon.”

“Hver gave. Hver dekorasjon. Alle donert av selskaper som støtter New Beginnings. De får skattefradrag og oppmerksomhet. Vi skaffer forsyninger til klinikkene våre.”

Tankene mine raste for å bearbeide denne informasjonen.

Det var manipulerende, helt klart.

Villedende, absolutt.

Men kriminell?

Jeg var ikke sikker.

“Colette, dette er—”

Telefonen min vibrerte i lommen.

En tekstmelding fra Bennett.

Fødselslegen har nettopp sendt meg en e-post. Han sier han leverte en svindelrapport.

Hjertet mitt sank.

Jeg så opp på Colette, som fulgte nøye med på meg.

“Dårlige nyheter?” spurte hun.

Jeg nølte, så vendte jeg telefonskjermen mot henne.

Hun leste meldingen, ansiktet mistet farge.

“Hvem andre vet?” spurte jeg stille.

“Bare Alaric og Merade. Hun fant det ut forrige måned.”

Colettes fatning sprakk.