“Jeg er sikker på at hun gjorde det.”

Jeg gikk mot spisestuen, hvor en flaske rødvin sto åpen på bordet ved siden av en tallerken med en halv biff.

“Sen frokost?”

Merade rødmet.

“Alaric er fra i går kveld.”

“Biff og rødvin.”

Jeg hevet et øyenbryn.

“Litt tungt for Colette for tiden, er det ikke?”

“Å, hun gjorde ikke—”

Merade stoppet seg selv, øynene ble litt større.

“Jeg mener, hun hadde noe annet. Graviditetsvennlig.”

Jeg nikket og la bort.

“Hvor er Colette i dag? Hun nevnte en legetime.”

Merade flyttet seg ukomfortabelt.

“Ja, hun dro til en klinikk utenfor byen. Spesiell overvåking eller noe sånt.”

Stemmen hennes skalv på de siste ordene.

“Er alt i orden med babyen?” Jeg presset på, og fulgte nøye med på reaksjonen hennes.

“Nei, alt er bra.”

Svaret kom altfor raskt.

“Bare rutine.”

“Det er godt å høre.”

Jeg vandret mot trappen.

“Har du noe imot at jeg sjekker oppe etter sjalet mitt? Kanskje det havnet på barnerommet på en eller annen måte.”

“Jeg blir med deg,” sa Merade litt for ivrig.

Barnerommet så akkurat ut som det hadde gjort i går, plettfritt og urørt. Nå som jeg så med nye øyne, la jeg merke til det Bennett hadde påpekt.

Ingen av boksene ble åpnet. Delene av sprinkelsengen var fortsatt pakket inn i plast. Madrassen var fortsatt i emballasjen. Selv babyklærne i kommoden hadde fortsatt festet.

“Det er som et showroom,” mumlet jeg og lot fingrene gli over stellebordet.

“Colette vil ha alt perfekt før hun åpner noe,” forklarte Mera. “Du vet hvordan hun er.”

“Jeg trodde jeg gjorde det,” sa jeg mykt.

Da Merade snudde seg for å sjekke skapet etter sjalet mitt, la jeg merke til noe bak stellebordet. En liten dagbok, kilt fast som om den hadde falt og blitt glemt.

Da Merade ikke så, stakk jeg den i vesken min.

“Ikke her,” kunngjorde Merade. “Kanskje nede i garderoben.”

Vi gikk ned igjen, og jeg gjorde et nummer ut av å sjekke ulike steder.

“Jeg burde komme meg av gårde,” sa jeg til slutt. “Jeg glemte den sikkert i bilen likevel.”

“Jeg skal si til Colette at du stakk innom,” tilbød Merade og fulgte meg til døren.

“Vær så god.”

Jeg stanset på terskelen.

“Merade, er alt virkelig bra med Colette? Hun virker annerledes for tiden.”

Noe flimret over den yngre kvinnens ansikt.

Frykt.

“Hun går gjennom mye,” sa hun forsiktig. “Men hun kommer til å klare seg. Det er hun alltid.”

“Hvis hun trenger noe—”

“Du blir den første som får vite det,” avsluttet Merade.

Men smilet hennes nådde ikke øynene.

Jeg var halvveis til bilen da jeg hørte stemmer fra siden av huset. Instinktivt dukket jeg bak en stor hortensiabusk.

Colettes stemme, klar og skarp, bar gjennom det åpne kjøkkenvinduet.

“Jeg bryr meg ikke om hva han mener. Dette er over etter at donasjonen er over.”

Blodet mitt frøs til is.

Donasjon?

Hvilken donasjon?

Jeg snek meg nærmere, prøvde å høre resten av samtalen, men Colette hadde senket stemmen. Jeg kunne bare skimte fragmenter.

“Jeg trekker meg ikke nå.”

“For mye investert.”

Lyden av fottrinn på grusen fikk meg til å løpe tilbake til bilen min.

Jeg gled inn i førersetet akkurat idet Colette rundet hjørnet av huset, telefonen presset mot øret, ansiktet satt i et uttrykk jeg aldri hadde sett før.

Kalkulerer. Kaldt.

Jeg startet motoren og kjørte av gårde, hjertet hamret.

I bakspeilet så jeg Colette se på bilen min, den frie hånden hennes ikke på magen, men hengende løst langs siden.

Da vi var trygt nede i gaten, stoppet jeg og ringte Bennett.

“Du kan ha rett,” sa jeg da han svarte, stemmen skalv. “Noe er definitivt galt.”

“Hva skjedde?”

Bekymringen hans var til å ta og føle på, selv gjennom telefonen.

“Jeg dro til huset hennes. Fant en dagbok. Hørte henne snakke om en donasjonsrydding, og sa at det ville være over etter det.”

Bennett var stille et øyeblikk.

“Så du noen medisinske papirer? Noe konkret?”

“Nei, men Merade oppførte seg rart, og det var rødvin og biff på bordet.”

“Og barnerommet?”

“Ingenting er åpnet, Bennett. Alt er fortsatt i emballasje.”

“Behold dagboken,” rådet han. “Vi kan trenge det som bevis.”

“Bevis på hva?” spurte jeg, plutselig redd for svaret. “Hva tror du egentlig skjer her?”

Bennetts stemme var dyster.

“Beste scenario, en slags vrangforestilling. I verste fall, svindel.”

Etter at vi la på, satt jeg i bilen og stirret på Colettes dagbok i fanget mitt.

Å åpne den føltes som et svik, men å ikke åpne den føltes som å muliggjøre det som skjedde.

Jeg tok et dypt pust og bladde til første side.

Min kjæreste datter,

Selv om du ennå ikke er i armene mine, er du allerede i hjertet mitt. Hver dag jeg venter på deg er en dag nærmere å holde deg.