Colettes nøye konstruerte verden var i ferd med å implodere, og jeg så det skje på avstand.

Brevet kom dagen etter, håndlevert i postkassen vår. Jeg kjente igjen Colettes elegante håndskrift med en gang.

Sarah,

Jeg vet hva du gjorde. Jeg stolte på deg med min sannhet, og du forrådte meg, akkurat som alle andre til slutt gjør.

Ikke bry deg om å nekte for det. Du var alltid sjalu på livet mitt, ekteskapet mitt, suksessen min.

Du later som du er støttende, men innerst inne har du ventet på at jeg skal mislykkes.

Vel, gratulerer. Du har ødelagt alt jeg bygde opp.

Jeg håper du er fornøyd.

Colette.

Ingen unnskyldning. Ingen anerkjennelse av bedraget hennes.

Bare skylden, skjøvet rett over på skuldrene mine.

Jeg krøllet sammen brevet, et minne fra vårt tredje år på videregående dukket opp. Colette besvimer dramatisk i kantina etter at kjæresten slo opp med henne.

Det påfølgende kaoset. Ambulansen ringte. Uken med bekymret oppmerksomhet som fulgte.

Og senere, hennes tilståelse til meg.

“Jeg trengte bare at alle skulle se hvor mye han såret meg.”

Da hadde jeg unnskyldt det.

Jeg hadde unnskyldt så mange ting gjennom årene. De lånte klærne kom aldri tilbake. Kjæresten hun hadde flørtet med. Planene ble avlyst da bedre alternativer dukket opp.

Alltid med det samme sjarmerende smilet som gjorde det umulig å være sint.

Dørklokken ringte og rev meg ut av tankene.

Sierra sto på verandaen vår, hennes kunstneriske bohemstil erstattet av jeans og en enkel T-skjorte. Hun så utmattet ut.

“Kan jeg komme inn?” spurte hun, stemmen var liten.

Jeg nikket og ledet henne til kjøkkenet, hvor jeg helte kaffe til oss begge.

“Jeg føler meg som en idiot,” sa hun etter en lang stillhet. “Jeg lånte henne 3 000 dollar.”

Hodet mitt rykket opp.

“Hva?”

Sierra nikket, skam farget kinnene hennes.

“For barnerommet. Hun sa det var midlertidig, at en stor designbestilling var på vei, men at hun måtte betale entreprenøren med en gang for å sikre plassen.”

“Å, Sierra.”

“Jeg vet. Jeg vet. Men hun har alltid betalt meg tilbake før, og hun var så begeistret for å gjøre alt perfekt for babyen.”

Sierras øyne fyltes med tårer.

“Det finnes vel ingen baby, er det vel?”

“Nei,” bekreftet jeg forsiktig. “Det er det ikke.”

“Var det noen gang?”

“For et år siden fikk hun spontanabort tidlig.”

Sierra tok dette inn og nikket sakte.

“Det gir mer mening enn hva enn dette er.”

“Tok hun kontakt med noen andre for penger? Opal?”

“Kanskje. De spiste lunsj for noen uker siden. Colette var ganske fokusert på henne etterpå.”

Jeg gjorde en mental notat om å ringe Opal.

Hvis Colette systematisk hadde rettet seg mot vennegjengen vår for lån, var dette verre enn jeg hadde forestilt meg.

Etter at Sierra dro, gjorde jeg akkurat det.

Opal svarte på første ring, terapeutstemmen hennes i full effekt.

“Jeg har ventet på at du skulle ringe,” sa hun. “Du vil vite om hun ba meg om penger også.”

“Gjorde hun det?”

“Ikke direkte. Men hun snakket mye om stiftelsens arbeid, hvordan de trengte en mental helsekomponent, hvor perfekt jeg ville være å konsultere.”

Opal sukket.

“Jeg tilbød meg å stille av tiden min. Hun virket skuffet.”

“Du så gjennom det.”

“Profesjonell risiko. Jeg legger merke til når noen opptrer i stedet for å være.”

Opal stoppet opp.

“Etter min profesjonelle mening, Sarah, viser Colette trekk som stemmer overens med Münchhausen-syndrom.”

“Er ikke det når folk later som de er syke for oppmerksomhet?”

“Ja, men i dette tilfellet er det nesten som Munchausen by proxy, bortsett fra at proxyen er hennes egen identitet som mor. Hun har skapt en fortelling der hun får sympati, oppmerksomhet og nå økonomisk gevinst, alt sentrert rundt en graviditet som ikke eksisterer.»

Jeg lukket øynene, overveldet.

“Hva skjer med en sånn person?”

“Uten inngripen blir løgnene større. Innsatsen blir høyere. Og til slutt faller alt sammen.”

Opals stemme myknet.

“Har noen hørt fra henne?”

“Ikke siden historien brøt ut. Hun sendte meg et brev hvor hun skyldte på meg for alt.”

“Klassisk avledning. Hun kan ikke møte sin egen skyld.”

Etter at vi la på, satt jeg i stillhet og bearbeidet det.

Telefonen min vibrerte igjen.

Gage, Colettes bror.

“Sarah.”

Stemmen hans var hes da jeg svarte.

“Har du hørt fra Colette?”

“Nei. Har du?”

“Ikke siden i går. Hun ringte meg gråtende. Jeg kunne ikke forstå det meste av det. Men—”

Han stoppet opp, samlet seg.

“Jeg visste at noe var galt. I flere måneder visste jeg det, men jeg hadde ikke bevis, og mamma og pappa ville ikke høre.”

“Det er ikke din feil, Gage.”

“Er det ikke? Hun er søsteren min. Jeg burde ha presset hardere.”

Stemmen hans brast.

“Politiet er involvert nå. Noen har anmeldt bedrageri.»

Magen min sank.

“Allerede?”