«Vi kan ha en løsning. Vi kan utarbeide en betinget kjøpsavtale for nødstilfeller for den offentlige notaren. Den vil garantere full betaling innen i morgen tidlig, forutsatt at Mr.
Pembroke godtar forsinkelsen.»
«Utarbeid papirene umiddelbart,» instruerte jeg ham.
«Rosalind, du må forstå noe. Samantha har kontanter klare til å sluttføre handelen i dag. For å overtale Mr.
Pembroke til å godta en forsinkelse, må vi tilby en ekstraordinær økonomisk garanti.»
Jeg tok en dyp pust og så på speilbildet mitt i bilvinduet.
«Tilby alt utstyret mitt for parykkproduksjon, hele varelageret mitt og varemerket til selskapet mitt som kontraktsgaranti. Hvis jeg ikke leverer bankoverføringen innen klokken tolv i morgen, taper jeg alt.»
Douglas hørtes alarmert ut.
«Er du helt sikker på at du vil risikere hele livsverket ditt?»
«Ja,» svarte jeg uten å nøle. «Den bygningen er ikke bare nok en kommersiell eiendom for meg. Den representerer en fremtid der hundrevis av hardt arbeidende kvinner kan tjene til et anstendig liv ved hjelp av hendene og ferdighetene sine.»
Jeg visste at risikoen var enorm.
Hvis banken ikke klarte å gjenopprette midlene mine i tide, kunne jeg miste fabrikken jeg hadde brukt femten år på å bygge.
Men hvis jeg ga opp nå, ville Samantha ødelegge muligheten jeg hadde jobbet så hardt for å skape.
Jeg avsluttet samtalen og kontaktet umiddelbart Martha, mesterveveren min, som hadde arbeidet ved siden av meg i tolv trofaste år.
«Martha, jeg trenger at du sporer opp Chloe med en gang.»
Martha sukket tungt.
«Jeg hadde en følelse av at vi ville ende med å lete etter den stakkars jenta. Moren hennes nevnte at Chloe planla å forlate delstaten i dag. La meg finne ut hvor hun gjemmer seg.»
Omtrent en time senere kjørte jeg gjennom byen mot notarkontoret da Martha ringte tilbake.
«Vi fant henne på den sentrale busstasjonen for mellomstatlige ruter,» rapporterte hun inntrengende. «Hun er allerede på vei opp trappene til en buss som går til Chicago.»
Jeg aktiverte høyttaleren for håndfri samtale.
«Kan du sette henne på telefonen.»
Et øyeblikk senere hørte jeg Chloes stemme.
Hun gråt så voldsomt at hun nesten ikke fikk puste.
«Mrs. Rosalind, jeg er så lei meg!» hulket hun. «Det var jeg som stjal fletten din fra glasskuppelen!»
Jeg strammet grepet om rattet.
«Det hadde jeg allerede funnet ut, Chloe.»
«Moren min investerte også alle livsbesparelsene sine i Golden Orchid Investments,» fortsatte hun. «De løy for oss og stjal alt vi hadde. Så begynte de å true med å sende farlige inkassofolk etter oss for gjeld vi aldri skyldte.»
Hun stoppet opp og slet med å få pusten.
«Gertrude lovet at hun skulle betale ned den falske gjelden til moren min hvis jeg stjal fletten din fra verkstedet.»
En skarp smerte skjøt gjennom brystet mitt.
Jeg hadde mistenkt at noen truet Chloe, men å høre sannheten var likevel hjerteskjærende.
«Og parykken?» spurte jeg. «Lagde du den?»
«Ja,» hvisket hun. «Jeg håndvevde parykkheten i Gertrudes leilighet sent på kvelden. Hun maste hele tiden på meg fordi hun ville at den skulle være ferdig før i dag.»
Jeg tok en dyp pust.
«Stjal du også delstatens legitimasjonskort mitt fra vesken min på teateret?»
“Nei, fru Rosalind!” ropte Chloe. “Gertrude stjal den selv mens du hilste på folk i foajeen. Jeg så henne gå ut av losjen din med vesken din.
Hun truet med å ødelegge moren min hvis jeg noen gang fortalte deg hva jeg hadde sett.”
Jeg følte meg kvalm.
“Hvorfor broderte du den røde blomsten på innsiden av parykken?”
Chloes stemme brast.
“Fordi jeg ville at du skulle vite at det var jeg som hadde laget den. Jeg visste at du kanskje ville finne parykken en dag, og jeg håpet at blomsten ville fortelle deg sannheten.”
Et øyeblikk kunne jeg ikke snakke.
Den bittelille blomsten jeg hadde lært henne å lage, hadde blitt det eneste sporet som knyttet det stjålne håret til firmaet mitt.
“Chloe, jeg trenger at du forteller meg noe mer,” sa jeg til slutt. “Var Samantha involvert i å forberede forkledningen?”
“Ja,” svarte hun i en skjelvende hvisking. “Hun kom til Gertrudes leilighet for å inspisere parykken og sminken. Så snakket hun med Gertrude på kjøkkenet mens jeg gjorde ferdig sømmen.
Jeg hørte alt.”
“Hva sa de nøyaktig?”
Chloe tok enda et skjelvende åndedrag.
“Gertrude spurte hva som ville skje hvis bankkassereren avviste den falske legitimasjonen. Samantha lo og sa at det ikke spilte noen rolle om overføringen gikk gjennom. Forsøket alene ville utløse en sikkerhetslås på kontoene dine.
Det ville gjøre deg ute av stand til å betale herr Pembroke før klokken tre.”
Jeg kjente hendene mine stramme seg rundt rattet.
Nå hadde jeg et vitne som kunne forklare nøyaktig hvordan planen hadde blitt lagt.
