Jeg kikket gjennom kontorvinduet og så Gertrude bevege seg mot kassererdisken med Christopher ved siden av seg.

Lederen rakte ut etter telefonapparatet på skrivebordet for å varsle bankens sikkerhetsteam og politiet.

Jeg la hånden min over hans.

«Vær så snill, ikke få dem arrestert ennå. Jeg trenger en klar juridisk dokumentasjon på nøyaktig hva de prøver å gjøre.»

Han så usikkert på meg.

«Er du sikker?»

«Ja. La dem gjøre forsøket sitt mens vi dokumenterer alt.»

Jeg tok en dyp pust, forlot kontoret hans og stilte meg stille i køen rett bak Christopher og kvinnen som bar min stjålne identitet.

Ingen av dem la merke til meg.

De var for opptatt med å gratulere seg selv med det de trodde var en perfekt plan.

Jeg sto mindre enn en halvmeter bak dem og lyttet mens den unge kassereren undersøkte papirene deres.

Så løftet hun blikket og så på Gertrude.

“Fru, for sikkerhetsautorisasjon, vennligst oppgi den personlige muntlige sikkerhetskoden som er knyttet til denne hovedkontoen.”

Gertrude rettet på min stjålne kåpe og smilte triumferende.

“Eplehage,” kunngjorde hun.

Det var det private, romantiske passordet Christopher og jeg hadde laget under bryllupsreisen vår flere år tidligere.

Et øyeblikk kjente jeg en skarp smerte i brystet.

Til og med det minnet, noe som en gang hadde tilhørt bare oss to, hadde blitt nok et våpen i sviket hans.

Men Gertrude hadde gjort én feil.

To dager tidligere hadde jeg endret sikkerhetskoden.

Før bankfunksjonæren rakk å trykke på bekreftelsestasten, gikk jeg frem og la mitt ekte statlige identitetskort på granittdisken.

Så så jeg rett på mannen min.

“Det passordet ble slettet permanent for to dager siden,” sa jeg tydelig. “Men jeg står rett her, og jeg vil gjerne vite hvorfor mannen min hjelper moren sin med å rane meg blakk.”

Del 3:
Christopher snudde seg så voldsomt at albuen traff en tung brosjyredisplay i akryl. Stativet veltet, og papirer spredte seg over det polerte gulvet.

Hver dråpe farge forsvant fra ansiktet hans.

“Rosalind!” stammet han. “Hva i all verden gjør du her?”

Jeg så rett inn i øynene hans.

“Det egentlige spørsmålet, Christopher, er hvorfor du står i en bank og holder en kvinne som har på seg mitt stjålne hår.”

Gertrude sto ved siden av ham, fullstendig stivnet. Øynene hennes ble store bak det tykke laget med teatersminke som dekket ansiktet hennes.

Bankfunksjonæren så på mitt ekte statlige identitetskort, deretter på det stjålne dokumentet som lå på disken.

Uten å si et ord til trykket hun på den lydløse sikkerhetsalarmen under skrivebordet.

“Herr, fru, jeg trenger at dere begge trer til side mens sikkerhetsteamet vårt verifiserer disse dokumentene,” kunngjorde hun bestemt.

Plutselig sprang Gertrude til handling.

Hun kastet hendene i været og begynte å opptre som om hun sto på en teaterscene foran hundrevis av tilskuere.

“Denne kvinnen er fullstendig gal!” hylte hun. “Jeg er Rosalind! Denne psykotiske fremmede prøver å stjele mine personlige kontoer!”

Flere kunder snudde seg mot oss. Noen flyttet seg nærmere for å se hva som skjedde.

Gertrude pekte på meg med en skjelvende finger.

“Ring politiet med en gang! Denne vrangforestilte kvinnen prøver å stjele livsbesparelsene mine rett foran øynene på dere!”

Jeg måtte slippe ut en kort, bitter latter.

«Hvor patetisk, Gertrude. Du brukte hele livet ditt på å arbeide side om side med profesjonelle skuespillere, men likevel trodde du oppriktig at du kunne lure meg med en så amatørmessig forestilling.»

«Jeg aner ikke hvem denne gale gamle damen er!» skrek hun og nektet å anerkjenne meg.

«Virkelig?» svarte jeg rolig. «Da burde du ikke ha noe problem med å la meg bevise hvem du er.»

Jeg gikk nærmere og undersøkte hårfestet på den skreddersydde parykken hennes.

Etter femten år med å designe og produsere teaterparykker visste jeg nøyaktig hvordan de var bygget. Jeg visste hvor de skjulte kamene var plassert, hvordan blondehettene var festet, og hvordan man fjernet en riktig tilpasset parykk uten å skade den.

«La meg ordne håret ditt for deg, mor,» hvisket jeg.

Før Gertrude rakk å rygge, strakte jeg hånden under nakken hennes, løsnet den skjulte strammekammen og løftet hele parykken av hodet hennes i én glidende bevegelse.

Jeg dro ikke ut et eneste strå av hennes naturlige hår eller skadet henne på noen måte.

Men effekten var knusende.

Plutselig sto Gertrude midt i den folksomme banklobbyen med det korte, tynne grå håret sitt flattrykt under et beige nylonhårnett.

Et samlet gisp gikk gjennom rommet.

«Å, du milde! Det er moren hans forkledd som kona hans!» ropte en kvinne nær inngangen.

Christopher snublet bakover og dekket ansiktet med begge hendene.

Jeg holdt den tykke, brune parykken mot brystet. Den velkjente teksturen i håret jeg hadde latt vokse i årevis, vekket minner om de lange nettene jeg hadde tilbrakt med å arbeide i kjellerverkstedet mitt.