Men innerst inne vokste mistanken min.

I mellomtiden dukket Samantha uventet opp i verkstedet mitt.

Hun gikk inn på hjørnekontoret mitt uten avtale og kastet straks et blikk mot den tomme krystallkuppelen.

«Jeg hørte den hjerteskjærende nyheten om den berømte forsvunne fletten din,» sa hun og latet som om hun var medfølende. «For en fullstendig tragedie.»

Hun stanset og studerte ansiktet mitt.

“Du vet, hvis du gikk med på å starte forretning sammen med meg, kunne vi kjøpe Mr. Pembrokes bygning sammen. Du ville ikke trenge å håndtere alle disse økonomiske hodepinene alene.”

Jeg lente meg tilbake i stolen.

“Jeg kjøper den bygningen på egen hånd, Samantha. Du kan ta din falske bekymring et annet sted.”

Hennes vennlige smil forsvant.

“Vel, da,” svarte hun kaldt, “håper jeg virkelig at banken din ikke svikter deg i siste øyeblikk.”

Jeg så henne forlate kontoret mitt.

Ordene hennes ble hos meg lenge etter at hun var borte.

Noen dager senere deltok jeg på åpningskvelden for en stor teaterproduksjon i teateret i sentrum. Gertrude hadde i årevis skrytt av forbindelsene sine i teaterverdenen, så jeg ble ikke overrasket over å se henne sittende i en direktørlosje.

Det som overrasket meg, var personen som satt ved siden av henne.

Chloe.

Den unge kvinnen som hadde stjålet fletten min og mistet jobben, satt ved siden av svigermoren min som om ingenting hadde skjedd.

Jeg kunne ikke forstå hvorfor de var sammen, men jeg bestemte meg for ikke å konfrontere dem midt i teateret.

I pausen i andre akt lot jeg håndvesken min ligge på setet mens jeg gikk ut i foajeen for å hilse på noen forretningsbekjente.

Jeg var borte bare en kort stund.

Da jeg kom tilbake til setet mitt, virket alt normalt. Håndvesken min var fortsatt der, og ingenting virket malplassert.

Jeg skjønte ikke at noe var galt før jeg kom hjem senere den kvelden.

Jeg åpnet lommeboken min for å sjekke noe og sluttet plutselig å puste.

Mitt offisielle statlige identifikasjonskort var borte.

Kredittkortene mine var fortsatt der. Kontantene mine var urørt. Til og med min dyre mobiltelefon var nøyaktig der jeg hadde lagt den.

Den som hadde gjennomsøkt håndvesken min, hadde bare tatt én ting.

Identitetskortet mitt.

Jeg husket umiddelbart at jeg hadde sett Chloe nær der jeg satt under pausen.

Så husket jeg Gertrudes truende telefonsamtale.

Og Samanthas merkelige advarsel om banken min.

Bitene begynte å falle på plass.

Tidlig neste morgen gikk jeg til den lokale politistasjonen og anmeldte identitetstyveri offisielt.

Etterpå kjørte jeg rett til hovedbankfilialen min og krevde ekstra sikkerhetstiltak for alle forretningskontoene mine.

Kontoadministratoren min lyttet nøye mens jeg forklarte hva som hadde skjedd.

“Hvis noen prøver å bruke det stjålne identifikasjonskortet til å autorisere en transaksjon, vil sikkerhetssystemet vårt flagge forsøket,” forklarte han. “Avhengig av omstendighetene kan vi midlertidig fryse utgående transaksjoner mens svindelavdelingen vår etterforsker.”

“Bra,” svarte jeg. “Jeg vil ha den sterkeste beskyttelsen som er tilgjengelig.”

Jeg endret også den konfidensielle muntlige sikkerhetskoden knyttet til min primære konto. Christopher hadde kjent den koden i årevis.

Jeg hadde opprinnelig valgt den sammen med ham under bryllupsreisen vår, da den hadde vært en privat, romantisk spøk mellom oss.

Etterpå fortalte jeg Christopher om sikkerhetsendringene.

Hans reaksjon var umiddelbar og eksplosiv.

“Har du helt mistet forstanden, Rosalind?” ropte han. “Forstår du hvor paranoid og urimelig du er?”

“Nei,” svarte jeg rolig. “Jeg beskytter millioner av dollar som jeg trenger for å fullføre kjøpet av den bygningen.”

Han stirret sint på meg.

Et øyeblikk lurte jeg på om han var oppriktig fornærmet over min manglende tillit, eller redd fordi jeg hadde gjort det vanskeligere for noen å få tilgang til pengene mine.

Jeg kunne ikke bevise noe ennå.

Men jeg visste at jeg hadde tatt den riktige beslutningen.

To dager senere ringte telefonen min mens jeg gjennomgikk de endelige papirene for eiendomskjøpet.

Det var Mr. Pembroke, den eldre eieren av den historiske verkstedbygningen.

Stemmen hans hørtes anstrengt og redd ut.

“Rosalind, jeg er redd vi har et alvorlig problem,” sa han. “Min eldste datter har fått en medisinsk nødsituasjon, og jeg må rekke et nødfly til Milwaukee innen de neste timene.”

Jeg satte meg umiddelbart rett opp.

“Det er jeg virkelig lei meg for å høre. Kommer hun til å bli bra?”

“Jeg vet ikke ennå. Jeg må komme meg dit så raskt som mulig. På grunn av omstendighetene må vi flytte sluttmøtet vårt frem til klokken tre i ettermiddag.”

Jeg kikket på klokken.

Klokken var allerede halv tolv om morgenen.

“Klokken tre i dag?” gjentok jeg.

“Ja. Hvis du ikke kan fullføre hele bankoverføringen i dag, er jeg juridisk forpliktet i henhold til avtalen min til å selge eiendommen til den andre kontantkjøperen som står i kø.”

Jeg kjente at hjertet mitt begynte å hamre.