“Jeg forstår, Mr. Pembroke. Jeg skal rydde ettermiddagsplanen min og møte deg med pengene.”

Etter å ha avsluttet samtalen, kansellerte jeg avtalene mine og dro rett til banken.

Jeg måtte være helt sikker på at overføringen min på 14,8 millioner dollar ville gå gjennom uten problemer.

Men i det øyeblikket jeg gikk gjennom bankens tunge glassdører, skjønte jeg at noe var fryktelig galt.

Thomas, den eldre sikkerhetsvakten som hadde jobbet der i årevis, stirret på meg med store, redde øyne.

«Fru Rosalind?» spurte han. «Gikk du ikke nettopp inn i den private kontorsuiten for omtrent tjue minutter siden?»

Jeg stoppet tvert.

«Hva i all verden snakker du om, Thomas?»

«Du kom gjennom her sammen med mannen din,» svarte han og pekte mot privatbankavdelingen. «Du hadde på deg nøyaktig samme lange beige trenchcoat. Du gikk rett forbi skranken min sammen med ham for omtrent tjue minutter siden.»

En kvalmende kulde gikk gjennom kroppen min.

Jeg hadde vært på verkstedet mitt tjue minutter tidligere.

Jeg hadde ikke vært i banken i det hele tatt.

«Er du helt sikker på at det var meg?» spurte jeg.

Thomas nikket.

«Jeg ville kjent deg igjen hvor som helst, fru Rosalind. Du og mannen din gikk arm i arm.»

Jeg flyttet meg bak en marmorsøyle og kikket forsiktig rundt hjørnet.

Det jeg så, fikk nesten knærne mine til å svikte.

Christopher sto nær hovedkassererens luke, iført den karakteristiske grå ulljakken jeg hadde kjøpt til ham til forrige bursdag.

Armen hans var kjærlig lagt rundt en kvinne som hadde på seg den nøyaktig samme beige trenchcoaten som meg.

Kvinnen hadde omtrent min kroppsbygning og langt, blankt brunt hår som falt nedover ryggen.

Ved første øyekast kunne hvem som helst som kjente meg overfladisk, ha forvekslet henne med meg.

Men da la jeg merke til noe som fikk hjertet mitt til å hamre.

Endene av håret hennes fanget de fluorescerende lysene i taket og avslørte et særegent kobberglans.

Det var nøyaktig samme kobberfarge som i den stjålne fletten min.

Kvinnen løftet høyre hånd for å stikke en løs hårlokk bak øret.

Jeg kjente igjen formen på knokene hennes.

Så la jeg merke til tre tydelige hvite merker på fingrene hennes, der jeg vanligvis hadde på meg de tunge gullringene og diamantringene mine.

Munnen min falt åpen.

Kvinnen som sto ved siden av mannen min, var Gertrude.

Hun hadde tatt det stjålne håret mitt og gjort det om til en spesialtilpasset parykk. Hun hadde dekket de aldrende ansiktstrekkene sine med tung teatersminke, kledd seg i kåpen min og brukt det stjålne statlige identifikasjonskortet mitt til å utgi seg for å være meg.

Og Christopher hjalp henne.

Han sto ikke bare ved siden av moren sin. Han holdt henne tett inntil seg og oppførte seg som om hun var hans elskede kone.

Jeg presset ryggen mot den kalde marmorsøylen og tvang meg selv til å lytte.

«Mamma, vi må få gjort dette ferdig raskt,» hvisket Christopher nervøst. «Forsøket på nettoverføring vi gjorde i østfilialen, ble flagget og avvist.»

«Hold kjeft og hold deg rolig!» freste Gertrude. «Hovedkontoen min er registrert i denne filialen, så vi skal tømme den for hver eneste øre akkurat nå.»

Christopher svelget tungt.

«Men hva skjer hvis Rosalind finner ut hva vi gjør før overføringen går gjennom?»

Gertrude slapp en liten, ondskapsfull latter.

«Rosalind sitter fast på verkstedet sitt og har med kunder å gjøre hele ettermiddagen. Når hun innser hva som har skjedd, vil pengene allerede være borte, og den historiske bygningen vil med loven i hånd tilhøre Samantha.»

Knærne mine føltes så svake at jeg måtte gripe tak i kanten av søylen.

Min egen mann og svigermor prøvde ikke bare å stjele sparepengene mine.

De samarbeidet med min bitreste fiende for å ødelegge virksomheten jeg hadde brukt femten år på å bygge opp.

Jeg trakk meg stille tilbake og skyndte meg inn på kontoret til filialens hovedleder.

Etter å ha identifisert meg og forklart det forsøkte bedrageriet, ga jeg ham kontoopplysningene mine og ba ham sjekke transaksjonsjournalen umiddelbart.

Han skrev raskt på den sikre dataterminalen sin.

I løpet av sekunder ble ansiktet hans blekt.

«Ms. Rosalind, noen forsøkte å autorisere en bankoverføring på hele 14,8 millioner dollar fra østfilialen vår ved hjelp av et identifikasjonskort som allerede var flagget,» forklarte han. «Det automatiske sikkerhetssystemet vårt har låst de utgående transaksjonene dine.»

Jeg grep tak i kanten av skrivebordet hans.

«Jeg trenger at disse midlene blir frigitt umiddelbart. Jeg har en juridisk bindende frist for eiendomsoverdragelse klokken tre i dag.»

«Jeg er veldig lei meg,» svarte han. «Vår interne bedragerigranskning krever minst tjuefire til førtiåtte timer for å oppheve en sikkerhetslås av denne typen.»

Jeg følte det som om gulvet hadde forsvunnet under meg.

Tjuefire til førtiåtte timer?

Selgeren trengte pengene om mindre enn fire timer.