Så skyndte jeg meg mot utstillingen og undersøkte den nøye.

Det var ingen tegn til innbrudd. Glasset var ikke skadet, og selve kuppelen var urørt.

Noen hadde med vilje fjernet fletten.

Jeg skyndte meg til datamaskinen og åpnet det høyoppløselige overvåkningsopptaket fra kvelden før.

Magen snørte seg sammen da jeg så hva som hadde skjedd.

Noen hadde fysisk vendt sikkerhetskameraet bort fra monteren og pekt det mot en hvit, tom vegg.

Den som hadde gjort det, visste nøyaktig hvor kameraet var, og hvordan de skulle unngå å bli filmet.

Jeg sjekket umiddelbart de digitale adgangsloggene for døren.

Oppføringene viste at Chloe hadde vært den siste som gikk inn i og ut av anlegget.

Jeg kalte henne inn på kontoret mitt.

Da hun kom, så hun blek og redd ut.

Jeg sto bak skrivebordet mitt og stirret på henne.

«Chloe, du er sagt opp, med umiddelbar virkning. Jeg har også levert en formell politianmeldelse for tyveriet.»

Ansiktet hennes falt sammen.

Hun brøt ut i hysterisk gråt og sank ned på kne foran skrivebordet mitt.

«Vær så snill, fru Rosalind! Jeg er så lei meg!» gråt hun. «Du forstår ikke hva slags farlige mennesker som tvang meg til å gjøre dette!»

Jeg frøs.

«Hva sa du nettopp?»

Chloe dekket munnen med begge hendene. Hele kroppen hennes skalv mens hun ristet på hodet.

«Hvem tvang deg til å forråde meg?» krevde jeg.

Hun åpnet munnen, men det kom ikke et ord ut.

Før jeg rakk å spørre henne mer, ringte mobiltelefonen min høyt på skrivebordet.

Anrops-ID-en viste Gertrudes navn.

Jeg svarte og satte telefonen på høyttaler.

Den iskalde stemmen hennes fylte rommet.

«Rosalind, hvis du vil holde ekteskapet ditt intakt og faktisk kjøpe den bygningen i dag, bør du lære deg å dele formuen din med familien din.»

Jeg stirret på telefonen og kunne nesten ikke tro det jeg hadde hørt.

«Prøver du virkelig å utpresse meg, Gertrude?»

«Jeg gir deg bare et vennlig morsråd, min kjære,» svarte hun. «Arrogante kvinner som nekter å forsørge familiene sine, ender vanligvis med å miste alt de er glad i.»

Så la hun på.

Jeg senket telefonen langsomt.

Chloe knelte fortsatt foran skrivebordet mitt og gråt.

Min dyrebare flette var borte. Min unge ansatte var livredd. Svigermoren min hadde nettopp truet ekteskapet mitt og min største forretningsavtale.

Og plutselig begynte jeg å mistenke at disse hendelsene ikke var enkelthendelser.

Noen arbeidet svært hardt for å ødelegge alt jeg hadde bygget opp.

Jeg visste bare ennå ikke hvor langt de var villige til å gå.

Del 2:
Da Christopher endelig kom inn gjennom inngangsdøren den kvelden, var han allerede klar over Chloes plutselige oppsigelse.

Moren hans hadde tydeligvis ringt ham i panikk og gitt ham sin egen versjon av hva som hadde skjedd.

Han slengte nøklene på kjøkkenbenken og glante sint på meg.

«Moren min fortalte meg at du offentlig ydmyket en stakkars, uskyldig ung jente i dag på grunn av et tåpelig, muggent gammelt hårstykke,» freste han.

Jeg stirret på ham i vantro.

«Den fletten ble stjålet fra glassmonteren min som var låst, Christopher. Noen manipulerte sikkerhetskameraene mine med vilje for å skjule forbrytelsen. Og Chloe innrømmet at farlige mennesker hadde tvunget henne til å gjøre det.»

«Du trekker alltid ekstreme konklusjoner,» svarte han og nektet å møte blikket mitt. «Du antar det absolutt verste om alle rundt deg.»

Jeg betraktet ham i flere sekunder.

Noe kaldt la seg i magen min.

«Sier du oppriktig til meg at moren din absolutt ikke hadde noe med dette tyveriet å gjøre?»

Christopher forble taus.

Han benektet det ikke. Han forsvarte seg ikke. Han bare sto der og unngikk blikket mitt.

Den stillheten fortalte meg mer enn noe svar kunne ha gjort.

I løpet av de neste tre dagene ble oppførselen hans stadig merkeligere.

Plutselig var han den mest oppmerksomme ektemannen i verden.

Han sto opp tidlig for å lage forseggjorte frokoster til meg. Han oppfordret meg gjentatte ganger til å ta pauser fra arbeidet. Han begynte til og med å tilby seg å ta seg av huslige plikter som han hadde ignorert i årevis.

Mest foruroligende av alt var at han ble besatt av å ta meg med på en plutselig ukeslang ferie til en avsidesliggende fjellhytte nær Duluth.

«Kom igjen, Rosalind,» sa han en morgen og satte en tallerken med egg og toast foran meg. «Du har jobbet for hardt. Du trenger en pause.»

«En uke borte fra bedriften rett før det største kjøpet i livet mitt?» spurte jeg.

«Vi kunne forlate alt en stund. Bare du og jeg.»

Christopher hadde aldri vist den minste interesse for spontane ferier. Han klaget vanligvis hver gang jeg foreslo å ta en kort helgetur.

Nå ville han at jeg skulle forsvinne inn i fjellene i en hel uke.

Jeg smilte høflig og sa at jeg skulle tenke på det.