Så snudde jeg meg bort og fortsatte å inspisere bygningen.

Jeg burde ha innsett at advarselen hennes var mer enn et tomt forsøk på å skremme meg.

Noen dager senere henvendte Gertrude seg til meg med en ny forespørsel.

Hun ville at jeg skulle ansette en tjueto år gammel jente som het Chloe, datteren til en av hennes eldste teatervenner.

“Hun er usedvanlig talentfull,” insisterte Gertrude. “Du burde gi henne en sjanse. Hun fortjener muligheten til å jobbe et sted som setter pris på ekte håndverk.”

Jeg gikk med på å møte Chloe, og jeg oppdaget snart at Gertrude hadde snakket sant om ferdighetene hennes.

Chloe hadde en usedvanlig gave for å håndveve enkelte hårstrå inn i fine blonde parykkmasker. Fingrene hennes beveget seg med bemerkelsesverdig fart og presisjon.

Men jeg la merke til noe merkelig ved henne.

Hver gang mobiltelefonen hennes ringte, hoppet hun som om noen plutselig hadde slått henne.

Til å begynne med antok jeg at hun bare var nervøs for den nye jobben. Jeg ville ikke gjøre henne forlegen ved å stille spørsmål hun ikke var klar til å svare på.

I stedet konsentrerte jeg meg om å hjelpe henne med å forbedre ferdighetene sine.

En ettermiddag arbeidet Chloe og jeg sammen med en spesialtilpasset parykk til en grunnskolelærer som nettopp hadde fullført sin siste runde med cellegift.

Kvinnen hadde mistet mye av håret under behandlingen. Hun ønsket en naturtro parykk som ville hjelpe henne å føle seg vel med å vende tilbake til klasserommet.

Chloe arbeidet nøye ved siden av meg mens vi valgte riktig nyanse og ordnet hvert enkelt hårstrå.

Da vi endelig var ferdige, inviterte jeg kunden vår til å se i speilet.

I det øyeblikket hun så speilbildet sitt, fyltes øynene hennes med tårer.

“Å, du store,” hvisket hun. “Jeg ser ut som meg selv igjen.”

Så begynte hun å gråte av glede.

Chloe sto ved siden av henne og tørket tårer fra sine egne kinn.

Å se det øyeblikket minnet meg om hvorfor jeg hadde arbeidet så hardt for å bygge opp selskapet mitt. Jobben vår var ikke bare å produsere parykker. Vi hjalp folk med å gjenvinne litt av selvtilliten sin når livet hadde tatt så mye fra dem.

Etter at kunden hadde gått, satte jeg meg ned med Chloe og viste henne en spesiell teknikk jeg hadde utviklet.

Jeg tok en fin nål og en bit knallrød tråd.

“Dette er noe jeg vil at du skal lære,” sa jeg til henne.

Forsiktig broderte jeg en bitteliten rød blomst med tre kronblad inn i innerforet på en ferdig parykk.

“Denne lille blomsten er selskapets hemmelige signatur,” forklarte jeg. “Selv om ingen andre noen gang ser den, vil vi alltid kunne se under foret og kjenne igjen kjærligheten og omtanken som har gått inn i arbeidet vårt.”

Chloe lente seg nærmere for å studere det lille designet.

“Det er vakkert,” sa hun stille.

“Husk at hver parykk vi lager bærer en del av omdømmet vårt. Vi burde være stolte av hver eneste en.”

To uker senere organiserte Gertrude en overraskelsesomvisning i mitt hovedverksted for flere av hennes pensjonerte teatervenner.

Jeg ønsket gruppen velkommen og viste dem utstillingsdukkene våre, våre spesiallagde parykker og arbeidsstasjonene der de ansatte tilbrakte dagene med å lage kreasjonene sine.

De besøkende var begeistret. Noen prøvde teaterparykker, mens andre beundret de intrikate designene og stilte spørsmål om produksjonsprosessen vår.

Gertrude vandret imidlertid etter hvert bort fra gruppen.

Jeg fant henne stående alene foran krystallkuppelen som rommet min opprinnelige brune flette.

Hun stirret på den lenge.

“For en utsøkt, praktfull flette,” sa hun. “Kunne du løfte glasset så jeg kan holde den i hendene bare et øyeblikk?”

Jeg stilte meg umiddelbart mellom henne og utstillingen.

“Nei, Gertrude. Den fletten er det ene i hele denne bygningen som ingen noen gang får lov til å røre.”

Uttrykket hennes forandret seg øyeblikkelig.

“Du er latterlig dramatisk, Rosalind,” glefset hun. “Når alt kommer til alt, er det bare et stykke dødt hår.”

Jeg sa ikke mer.

Jeg hadde ingen intensjon om å forklare ofrene mine til noen som hadde tilbrakt år med å se ned på meg.

Den kvelden meldte Chloe seg frivillig til å bli igjen sent for å dobbeltsjekke verkstedets stengeprosedyrer. Hun sa hun ville forsikre seg om at alt var ordentlig låst før hun gikk.

Jeg takket henne for at hun var ansvarlig og gikk hjem, i den tro at verkstedet mitt var trygt.

Neste morgen kom jeg tidlig.

Jeg traktet en ny kanne mørk kaffe og gikk mot kontorvinduet for å nyte morgenlyset.

Så kastet jeg et blikk på krystallkuppelen.

Glasskuppelen sto fortsatt på utstillingsbordet.

Den myke, karmosinrøde puten lå fortsatt under den.

Men min dyrebare brune flette var forsvunnet.

I flere sekunder sto jeg bare der, ute av stand til å tro det jeg så.