“Chloe, du kommer til å måtte møte de rettslige konsekvensene av å ha stjålet fra verkstedet mitt,” sa jeg til henne. “Men du har også en mulighet til å hjelpe med å stoppe disse kvinnene fra å ødelegge andre uskyldige familier.”

Hun begynte å gråte igjen.

“Jeg er livredd, fru Rosalind.”

“Jeg vet at du er redd. Men mot betyr ikke at du ikke er redd. Det betyr å velge å gjøre det rette selv når du skjelver i buksene.”

Martha tok telefonen fra henne.

“Vi møter deg på notarkontoret om tjue minutter, Rosalind,” lovet hun.

Jeg fortsatte å kjøre, i håp om at vi ville komme frem før Samantha kunne fullføre avtalen sin.

Da jeg endelig gikk inn i den historiske notarbygningen, var klokken ti minutter på tre.

Samantha ventet allerede i resepsjonsrommet og lå komfortabelt tilbakelent på en skinnsofa ved siden av en advokat i en dyr, skreddersydd dress.

En tykk økonomimappe lå på glassbordet foran henne.

Ved siden av lå en glanset arkitekturreklame.

Jeg kastet et blikk på tegningen og forsto umiddelbart hva hun planla å gjøre med eiendommen.

Den historiske verkstedbygningen var blitt tegnet om til et luksuriøst salongkompleks. En stor påskrift øverst lød:

Samantha’s Luxury Beauty Lounge and Spa.

Hun hadde til hensikt å ødelegge de historiske verkstedene og gjøre bygningen om til en kjede av eksklusive salonger.

All historien, håndverket og potensialet for å utdanne fremtidige generasjoner dyktige arbeidere betydde ingenting for henne.

Samantha la merke til at jeg så på annonsen.

Hun smilte ondt.

«Du er moteriktig sen til ditt eget tragiske nederlag, Rosalind.»

Jeg ignorerte henne og gikk rett bort til Mr. Pembroke, som sto ved det store vinduet med det slitte målebåndet i tre hengende rundt halsen.

Han hadde tilbrakt mye av livet sitt med å arbeide med hendene, og jeg hadde alltid respektert ham for det.

«Mr. Pembroke, jeg må forklare noe,» begynte jeg. «Jeg kan ikke fullføre den elektroniske bankoverføringen i dag fordi noen forsøkte å stjele identiteten min.

Banken har frosset midlene mine mens svindelavdelingen deres etterforsker.»

Jeg rakte ham den offisielle politirapporten og den betingede kjøpsavtalen Douglas hadde utarbeidet.

«Du vil få hver eneste krone innen klokken tolv i morgen,» lovet jeg. «Jeg tilbyr hele produksjonsanlegget mitt som juridisk garanti.»

Mr. Pembroke tok på seg lesebrillene og studerte dokumentene nøye.

«Rosalind, jeg stoler på karakteren din,» sa han. «Men jeg ga mitt ord på at jeg ville selge denne eiendommen til den som kunne legge frem garanterte midler i dag.»

Samantha krysset bena og lo lavt.

«Ikke la henne få deg til å føle skyld, Mr. Pembroke. Forretninger er forretninger.»

Jeg kjempet for å bevare fatningen.

Jeg hadde bare noen få minutter igjen før fristen, og jeg visste fortsatt ikke om forslaget mitt ville bli godtatt.

Da gjenlød tunge fottrinn på tretrappen utenfor.

De store eikedørene svingte opp.

En eldre kvinne kom inn i rommet.

Hun hadde på seg en enkel, falmet frakk. Det tynne grå håret hennes var ikke dekket, og hun hadde verken sminke, parykk eller teateraktig forkledning.

Det var Gertrude.

Men hun var ikke alene.

Ved siden av henne sto en erfaren juridisk etterforsker fra den statlige bankkommisjonen med dokumenter knyttet til hennes formelle forklaring.

Mr. Pembroke snudde seg mot døråpningen.

I det øyeblikket han så ansiktet hennes, stivnet han.

«Elvira?» hvisket han.

Jeg stirret forvirret på ham.

Han hadde kalt svigermoren min med et navn jeg aldri hadde hørt før.

Gertrude senket blikket.

«Hei, Salvador.»

I flere sekunder beveget ingen av dem på seg.

Så gikk Mr. Pembroke sakte mot henne.

«Det har gått mer enn førti år siden vi snakket sammen sist, Elvira.»

Gertrude trakk et skjelvende pust. Tårer fylte de trøtte øynene hennes.

Og mens hun sto der, fratatt sminken, forkledningen og den vanlige arrogansen sin, begynte hun endelig å fortelle sannheten.

Del 4:
«Salvador og jeg var forlovet og skulle gifte oss for mer enn førti år siden,» innrømmet Gertrude.

Alle i rommet stirret på henne.

«Jeg arbeidet side om side med ham i det opprinnelige sminkestudioet hans her i denne bygningen. Vi var unge, og vi drømte om å bygge et liv sammen. Men så møtte jeg en velstående forretningsmann som lovet meg et liv i absolutt luksus.»

Hun så på Mr. Pembroke, og øynene hennes fyltes av anger.

«Jeg forlot Salvador fordi jeg trodde at penger og sosial status var viktigere enn kjærlighet og ærlig arbeid. Jeg overbeviste meg selv om at jeg tok den beste beslutningen for fremtiden min.»

Hun stoppet opp og så seg rundt i det historiske rommet.

De synlige trebjelkene, de gamle teaterrekvisittene og de gamle arbeidsstasjonene så ut til å vekke minner hun hadde brukt tiår på å prøve å glemme.