Del 1:
«Ikke våg å tro at du er noen høy og mektig forretningskvinne, Rosalind!» ropte svigermoren min, Gertrude. Hun slo neven så hardt i spisebordet at bestikket klirret. «Uansett hvor mange millioner du har på bankkontoen, vil du for meg alltid være ikke annet enn en billig frisør!»
Hele familien satt som frosset rundt bordet.
Mannen min, Christopher, senket blikket mot tallerkenen med en gang. Han forsvarte meg ikke. Han ba ikke engang moren sin om å roe seg ned.
Han bare satt der og latet som om ingenting hadde skjedd.
Jeg satte rolig glasset med isvann fra meg på den strøkne hvite duken. Deretter så jeg Gertrude rett inn i de rasende øynene hennes.
«Du har helt rett, Gertrude,» svarte jeg med et lite smil. «Jeg arbeider absolutt med hår hver eneste dag. Men her er det morsomme.
Det store teateret der du stadig skryter av å være en så viktig stjerne, har kjøpt tilpassede parykker fra selskapet mitt de siste fem årene.»
Stillheten som fulgte, var praktfull.
For en gangs skyld hadde Gertrude ingenting å si.
Hun hadde arbeidet i flere tiår som teatersminkør i Minneapolis. Hver gang vi samlet oss som familie, elsket hun å fortelle historier fra sine glansdager blant berømte skuespillere, dyre kostymer og overfylte garderober bak scenen.
Hun snakket som om hun en gang hadde vært den viktigste personen i hele teaterverdenen.
Det hun aldri kunne akseptere, var at jeg hadde tatt det samme enkle håndverket hun hadde utøvd i årevis, og gjort det til et vellykket forretningsimperium.
Femten år tidligere hadde jeg startet selskapet mitt i en trang, fuktig kjellerbutikk nær sentrum av Minneapolis. Jeg hadde nesten ingen penger, svært få kunder og ingen garanti for at forretningen ville overleve selv noen måneder.
For å betale husleien for den første måneden solgte jeg hvert eneste gullsmykke jeg eide.
Men det var ikke det vanskeligste offeret jeg gjorde.
Jeg klippet også av meg min egen brune flette som rakk meg til midjen.
Jeg ville at den skulle minne meg om alt jeg hadde ofret for å følge drømmen min.
Hver gang forretningene ble vanskelige og jeg lurte på om jeg burde gi opp, pleide jeg å se på fletten og huske hvorfor jeg hadde begynt.
Langsomt, gjennom år med utmattende arbeid, vokste det lille verkstedet mitt til en stor produksjonsbedrift.
Vi begynte å levere eksklusive parykker til Broadway-teaterproduksjoner, store Hollywood-filminnspillinger og tusenvis av kvinner som hadde mistet håret under kreftbehandling.
De kvinnene var spesielt viktige for meg. Jeg visste at en parykk kunne være mye mer enn et vakkert håndverksarbeid. Den kunne hjelpe noen med å føle seg som seg selv igjen i en av de vanskeligste periodene i livet.
Til slutt signerte jeg en enorm eksklusiv leveringskontrakt med et fremtredende filmproduksjonsselskap. Avtalen ga meg 14,8 millioner dollar i tilgjengelige midler, nok til å gjøre den største investeringen i livet mitt.
Jeg planla å kjøpe en historisk verkstedbygning nær elven og gjøre den om til en parykkfabrikk og et opplæringsakademi i verdensklasse.
Bygningen hadde en gang huset teaterverksteder, der generasjoner av dyktige arbeidere hadde laget kostymer, sminke og andre scenenødvendigheter. For meg var det det perfekte stedet å føre tradisjonelt håndverk inn i fremtiden.
Da jeg delte planene mine med familien, forventet jeg gratulasjoner.
I stedet reagerte Gertrude på en måte jeg aldri hadde sett før.
«Snakker du om gamle herr Pembrokes historiske verkstedbygning nær elven?» spurte hun den kvelden.
Stemmen hennes hadde plutselig sunket til en anspent hvisken.
«Ja, akkurat,» svarte jeg med et selvsikkert smil. «Jeg ferdigstiller papirarbeidet denne uken.»
For første gang siden jeg hadde kjent henne, mistet Gertrude sitt vante, selvgode uttrykk.
Hun stirret på meg som om jeg nettopp hadde kunngjort at jeg planla å kjøpe huset hennes.
Jeg kunne ikke forstå hvorfor eiendommen gjorde henne så opprørt, men jeg hadde andre problemer å bekymre meg for.
Den største hindringen var Samantha, min tidligere forretningspartner som hadde falt i unåde.
Hun la også inn aggressive bud på den samme historiske bygningen.
År tidligere hadde jeg oppdaget at Samantha i hemmelighet solgte billige syntetiske parykker til sårbare kreftpasienter, samtidig som hun fortalte dem at parykkene var laget av ekte menneskehår.
Hun hadde bevisst utnyttet kvinner som allerede kjempet med sykdom og frykt.
I det øyeblikket jeg oppdaget hva hun gjorde, fjernet jeg henne fra selskapet og avsluttet forretningsforholdet vårt for godt.
Hun hadde aldri tilgitt meg.
Under en befaring av eiendommen krysset vi uventet veier. Samantha sto nær inngangen, med knallrød leppestift og et smil som umiddelbart gjorde meg mistenksom.
«Du bør passe godt på ryggen din, Rosalind,» sa hun lavt. «Penger har en merkelig vane med å forsvinne akkurat når du trenger dem mest.»
“Jeg lar meg ikke skremme av dine smålige trusler, Samantha,” svarte jeg bestemt. “Så spar deg.”
